Livsfarlig å holde frem sannheten?

Da jeg studerte teologi i Oslo hadde jeg en deltidsjobb som vekter. Her ble jeg kjent med flere lesbiske kvinner blant kollegene. Med flere av dem fikk jeg mange både dype og interessante samtaler, og vi hadde et godt og respektfullt kollegialt felleskap.

Men jeg møtte også fordommer. Fordommer som handlet om at kristne hater eller er imot homofile mennesker. Jeg glemmer aldri den vantro forbauselse som var å lese i ansiktet til en av mine kolleger, da jeg ved en anledning kommenterte at jeg respekterte og verdsatte mine lesbiske kolleger. Det kunne vedkommende knapt tro at var mulig.

Dessverre er det eksempler på at homofile og andre med ulike seksuelle orienteringer har blitt møtt på en høyst kritikkverdig måte av kristne. Dette må det tas avstand fra. Allikevel er min erfaring fra ulike kristne miljøer det motsatte.

Som Jesus selv ønsker vi å møte alle mennesker med ordet om Guds kjærlighet i Jesus Kristus, om frelse og syndenes forlatelse, for hver den som omvender seg og tror. Se hvordan Jesus møter den samaritanske kvinnen i Joh 4. Han møtte henne med kjærlighet og respekt, men han talte også direkte med henne om synden i hennes liv.

Slik vil også alle kristne som følger Guds åpenbaring til oss mennesker i Bibelen, i kjærlighet forkynne det Skriften lærer om det å leve ut sine seksuelle begjær i strid med den gode ramme og ordning Gud gav gjennom det livsvarige og forpliktende samlivet mellom én mann og én kvinne.

Nemlig at dette er hor og at det leder et menneske inn i den evige fortapelse, dersom man ikke vender om og søker tilgivelse for sine synder hos Gud (1Kor 6:9). Dette har den sanne kristne menighet alltid forkynt, og det gjør den også i dag.

Bent Høye mener det er livsfarlig at slike som Andreas Håtveit står frem og sier at det ikke er riktig at dem som lever ut sin homofile legning samtidig har lederroller i den kristne menighet (Dagen 08.11.19).

Men la oss prøve å se dette fra en litt annen synsvinkel. Dersom den kristne menighet ved Guds egen tale i Bibelen har blitt overbevist om følgende:

1) Gud skapte alt godt i sin tid, og mennesket ble skapt i Guds bilde til mann og kvinne og for å leve i glede og harmoni med sin skaper.

2) Djevelen gjorde opprør mot Gud, og forledet menneskene ved list og løgn inn i synd og frafall fra Gud. Slik kom synden, lidelsen, døden og all elendighet inn i skaperverket.

3) Fordi Gud i sin godhet er hellig, reagerer han mot all synd og ondskap ved å straffe og dømme synden. Alle mennesker som lever i synd og ikke omvender seg fra den, går derfor evig fortapt.

4) Fordi Gud i sin godhet også er kjærlig, kunne han ikke tåle å se at sin kjæreste skapning, menneskene, forble i synden borte fra Gud. Ved Jesus Kristus ble derfor Gud selv menneske, døde på korset og i menneskenes sted tok den straff vi hadde fortjent. Slik ordnet han en frelse for alle mennesker til alle tider.

5) Alle som i løpet av sitt korte liv her på jorden omvender seg og tror frelsens budskap blir frelst og får evig liv. Den som ikke omvender seg og tror går fortapt.

Dette har den kristne menighet blitt overbevist om at er sannheten for alle mennesker. Er det da riktig å la være å forkynne dette? Ville det ikke være en alvorlig forsømmelse å ikke gjøre det? I så fall ville Bjørnstjerne Bjørnsons utsagn med rette ramme oss: «Hvis de kristne virkelig mener det de sier, forbauser deres ro meg.»

Jeg er klar over at en slik tale ikke tåles av mange mennesker i dag. Og utviklingen går i retning av straffeforfølgelse for den som fra en kristen talerstol eller i det offentlige rom klart og tydelig forkynner Guds ord på disse områder.

Men i kjærlighet til sine medmennesker kan ikke den kristne menighet tie av den grunn. Dette er også grunnen til at jeg og mange med meg ikke kan glede oss over vedtaket i KRIK. Det er med sorg og nød vi ser på situasjonen. Hvorfor? Fordi dette er med å tilsløre sannheten og lede mennesker bort fra et sant oppgjør med synden i sitt liv, og ved omvendelse og tro søke frelse hos Jesus.