Løsningen på strømkrisen

Den pågående strømkrisen er en varslet krise. Ingen av beregningene og forsikringene som ble gitt da Acer-avtalen ble inngått eller da de siste nye overføringskablene til utlandet ble åpnet har holdt stikk. Dermed har vi også en tillitskrise.

I tillegg er det en politisk krise fordi inngåtte avtaler gjør regjeringens handlingsrom meget begrenset. Situasjonen kan fort også utvikle seg til en katastrofe for et urovekkende antall bedrifter.

Uten strømstøtte kan det også fort bli store sosiale utfordringer og forskjeller. Finnes det en fornuftig løsning og hva er løsningen?

Løsningen på krisen kunne vært særdeles enkel. Norge kunne ha innført en eksportavgift på strøm. Eksportavgiften kunne ha vært null i perioder med overskudd eller komfortabelt god fyllingsgrad i magasinene.

Eksportavgiften kunne så bli trappet opp til eksempelvis fire kroner per Kwh i perioder der fyllingsgraden i norske magasiner ligger under komfortabelt nivå. Effekten ville være at om prisen i Norge er 70 øre, så vil man i Tyskland måtte betale 470 øre for norsk strøm i en slik situasjon. Det ville redusert eksporten.

Denne enkle regelen og bestemmelsen hadde løst hele krisen. Problemet er at en slik ordning er i strid med Acer- avtalen, og kan ikke innføres.

Situasjonen kan derfor sammenlignes med en elektriker som sier at «dette problemet kan jeg fikse på fem minutter, jeg må bare ha en skrutrekker». Norges politiske ledelse har i denne saken kastet hele verktøykassen og har ikke lenger denne enkle lille «skrutrekkeren» som skal til.

Tyskland jobber hardt for å fylle gasslagrene før vinteren. Norge, derimot, eksporterer kraft fra vannmagasinene som allerede ligger langt under et komfortabelt nivå. Norge eksporterer strøm som alle vet at vi trenger til vinteren. Også våre handelsforbindelser forstå at det er helt urimelig og mot all fornuft.

Det manglet ikke på advarsler da Acer-avtalen ble inngått. Den selvpåførte handlingslammelsen som Acer-avtalen medfører er hovedårsaken til krisen.

Ideen med god overføringskapasitet til utlandet er nemlig svært god. Miljøgevinsten er særdeles stor. Norge kan eksportere når vi har stor vannføring og overskudd av kraft. Tyskland, Danmark, Nederland og Sverige kan eksportere til Norge når de har stort overskudd av vindkraft.

For alle parter kunne dette gitt jevn tilførsel av strøm og økt forsyningssikkerhet. Det gjelder fortsatt for landene vi eksporterer til.

Norge, derimot, kan ende opp med konkursras i næringslivet og rasjonering av strøm neste vår fordi vi med åpne øyne eksporterer over evne nå. Problemet er ikke overføringskablene i seg selv, men at vi ikke har råderett til å kunne regulere bruken på en fornuftig måte.

Når det først er etablert en overføringskabel så skal denne benyttes etter de prinsipper som er avtalt i Acer-avtalen. Det er en katastrofe.

Den uforutsette alvorlige krigen i Ukraina og den påfølgende alvorlige gasskrisen i Europa er en medvirkende årsak til de høye strømprisene, men ikke hovedårsak, og i det store bildet en avsporing i forhold til forklaringsbildet på hvorfor vi har havnet der vi er.

Støre og regjeringens sitt problem stopper dessverre ikke her. Den norske stat tjener svært store summer både på de høye gassprisene og på de høye strømprisene.

Det burde derfor ikke være vanskelig å bevilge strømstøtte til norske forbrukere, slik det også er gjort. Det har vært helt nødvendig for å unngå store sosiale utfordringer og skjevheter.

Problemet er at høye priser skal være et insitament for å redusere forbruket av en vare det er mangel på. Strømstøtte reduserer eller fjerner denne effekten. Strømstøtten fører dermed til enda høyere strømpris.

For å unngå et ras av konkurser burde det nå umiddelbart gis strømstøtte til næringslivet. Problemet er at det ikke er lov i henhold til inngåtte avtaler med EU vedrørende konkurransevridning, og ville heller ikke gitt redusert forbruk av strøm, noe som er nødvendig når vi mangler strøm

Norge styrer uansett mot en situasjon med strømrasjonering.

Hvem vet hvordan skal det skal håndteres? Så hva skal vi gjøre? Her er noen forslag:

Acer-avtalen som Norge har forpliktet seg til må reforhandles. Effekten for Norge er urimelig. Det må kunne tillates å hindre netto eksport når vannmagasinene når kritisk lave nivåer.

Strømstøtten til forbrukerne må videreføres. Samtidig må det iverksettes holdningskampanjer for strømsparing, for eksempel tidsforbruk ved dusj, lavere romtemperatur, avstenging av rom som ikke er i bruk.

Regjeringen må finne løsninger for å redde næringslivet og utsatte bedrifter. Det er ikke lov å gi konkurransevridende subsidier.

Men er det for eksempel lov å kompensere enkeltbedrifter for ikke å produsere varer i en periode? Det kan redde bedriften og gi netto strømsparing.

Staten er en storforbruker av strøm. Alle statlige institusjoner og alle kommuner må snarest utarbeide en strømsparingsplan for alle sine bygg.

Er det tillatt å innføres en reguleringsavgift som pålegges alle strømprodusenter? Avgiften kan benyttes til å betale produsenter for ikke å produsere på bestemte dager. Hensikt: å øke importen av strøm til Norge på dager med mye vind og overskudd i Europa.

Initiere raskest mulig øke produksjonen av strøm i Norge. Dette siste punktet er et hovedgrep som det må legges stor vekt på. Om vi kommer tilbake i en situasjon med tidvis innestengt norsk kraft, vil prisene falle tilbake til nivået vi hadde tidligere.

Det siste punktet kan begrunnes. De to sist anlagte utenlandsforbindelsene North Sea Link til England og Nordlink til Tyskland har hver en kapasitet på 1400 MW.

I teorien kan hver av de to kablene eksportere 12,3 TWh per år. Denne betydelig økte overføringskapasiteten har utløst krisen.

Det er likevel ikke slik at det eksporteres strøm på maks kapasitet hver dag hele året gjennom disse kablene. Ved at det også importeres strøm til Norge gjennom de samme kablene reduseres faktisk netto årlig overføringskapasitet betydelig. Gitt at de to forbindelsene samlet eksporterer 12 Twh per år, så tilsvarer det produksjonen fra 600 moderne vindmøller.

Mange er mot vindmøller, men om 600 nye er det som skal til for å løse krisen, så bør det kanskje vurderes?

Produksjonen av strøm må også økes for å møte forventet økt forbruk knyttet til befolkningsvekst, flere el-biler og el- ferjer, mer fossilfri industri og økt datalagring. Det må derfor initieres utbygging av mer sol, vind, vann og bioenergi.

Med økt overføringskapasitet til Nord-Norge er det mange som med rette frykter at effekten blir at de også får like høye strømpriser som i Sør-Norge.

I kontrollerte former, og om det fortsatt finnes politisk styringsvilje, så kan overføring av noen få TWh, sammen med øvrige nevnte tiltak, føre hele landet tilbake til en situasjon der vi har en strømpris i hele landet som innbyggere og bedrifter i kalde Norge fortjener.