Lovforslag om konverteringsterapi vil gjøre det katolske skriftemålet ulovlig og straffbart

Regjeringens forslag om en ny lovbestemmelse som vil gjøre såkalt konverteringsterapi ulovlig og straffbart, foreligger nå i proposisjonen: Prop. 132 L (2022–2023). Dermed er saken blitt langt lettere å drøfte. Den har nå fått sin politisk-formelle og juridisk-saklige forankring i en gitt tekst. Det regjeringen konkret foreslår, er en ny § 270 i Straffeloven.

Ifølge forslaget til ny § 270 vil det bli ulovlig å «påvirke» noen «til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet». Slikt kalles å «krenke».

Nå gis det en rekke «seksuelle orienteringer» (Se Lars Ullerstam, De erotiska minoriteterna, 1964), men lovgiverens formål er åpenbart. De som ikke skal krenkes, er homofile, lesbiske og så videre, også kalt «skeive».

Disse skal ikke påvirkes til å «undertrykke» sin «seksuelle orientering», som de da fritt skal kunne etterleve/praktisere. Et lovforbud mot konverteringsterapi skal bidra til sikre en slik frihet.

Det er den nærmere presisering av «påvirkning» som avgjør om den er ulovlig og straffbar. Påvirkning gjennom skriftlige og muntlige budskap, ved forkynnelse, lesning av (bibel)tekster og så videre i offentligheten eller mer avgrensede sammenhenger vil ikke bli rammet av den nye paragrafen. For staten har allerede kontroll med slik påvirkning ved Straffelovens § 185 mot «diskriminerende eller hatefull ytring» mot «seksuell orientering».

Den nye § 270 bestemmer den ulovlige påvirkningen ved karakteristikker som «metodisk» og «systematisk». Den kan være basert på ulike vis, også «religiøst». Spørsmålet blir om man kan finne slik form for påvirkning på det religiøse feltet?

Fra protestantisk hold er det kommet substansiell og treffende kritikk mot lovforslaget (Espen Ottosen i Dagen 19.06). Hvordan skal forslaget vurderes ut fra katolske forutsetninger? Det er trekk ved katolsk tro og praksis som ikke umiddelbart berøres av protestanter, men som har en særlig relevans for Den katolske kirke når den skal forholde seg til en ny § 270.

Dette sier regjeringens nye lovforslag om forbønn

I Den katolske kirke er skriftemålet et sakrament som alle troende forholder seg til. En katolikk går jevnlig til skrifte. Kirken oppfordrer oss til det. Den troende oppsøker da presten i skriftestolen i kirken eller på annen måte for å bekjenne sine synder for ham. I det ligger anger og smerte over å ha gjort den gode Gud imot og dermed avsky for den synd som er begått og som bekjennes.

Presten kan da på Kristi vegne løses den skriftende fra synden ved å formidle Guds tilgivelse og nåde. Men synd mot Gud skader både andre og en selv og bryter ned fellesskapet.

Derfor pålegger skriftefaren den skriftende botsgjerninger både for å gjenopprette skaden, forsones med sin neste og ledes inn i en dypere enhet med Kristus til et liv etter hans vilje i hellighet. Målet er at synden skal overvinnes ved nådens hjelp.

Å gå til skrifte er å gå inn i og følge en gitt og fast ordning, en «metode» og et «systematisk mønster» for å sitere lovforslaget. Vi ransaker oss selv for å bekjenne ærlig og redelig.

I den angrende bekjennelse kan selvsagt inngå også sorg over seksuelle synder. Å leve i homofil relasjon er en slik seksuell synd, som bør bekjennes for å bli tilgitt.

Skriftemålet skal påvirke alle troende syndere til å bryte opp for å realisere et nytt liv i nåden etter Guds vilje, det gjelder også om man lever i homofil relasjon. En ny § 270 etter prop 132 L vil gjøre det katolske skriftemål i seg selv ulovlig og straffbart. For selv om den troende går til skrifte av egen fri vilje, er handlingen som sådan ulovlig. I proposisjonen understrekes at her vil den skriftendes konsensus «ikke være avgjørende».

Den forslåtte lov mot «konverteringsterapi» vil ramme katolsk tro, lære og ordning og religiøs praksis avgjørende for katolikkers åndelige liv. Man kan både i og utenfor Kirken overse, forkludre eller ta avstand fra katolsk lære eller late som den ikke fins, men det endrer ikke dens forpliktende innhold.