Løvhyttefesten – når tusenvis av kristne velsigner det jødiske folk

Dette innlegget ble skrevet før angrepene på Israel startet lørdag 7. oktober.

Løvhyttefesten eller Sukkot er en av de bibelske høytidene hvor jødene i løpet av sju dager minnes ferden ut av Egypt og ut av slaveriet. Man bygger en enkel hytte, en sukka på terrassen eller i hagen av løv hvor man spiser sammen og har fellesskap. Høytiden er en gledes fest hvor man også feirer innhøstingen. Hyttene som pyntes har taket mer eller mindre dekket av løv slik at man kan se stjernene og veggene kan bestå av alt fra planker til presenninger eller tepper.

I profeten Sakarja 14.16–18 gir Bibelen oss et frempek på at denne festen også skal feires av hedningene: «Da skal de som er igjen av alle folkeslagene som kom mot Jerusalem, år etter år dra opp for å tilbe kongen, Herren over hærskarene, og for å feire løvhyttefesten. Hvis noen av slektene på jorden ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe kongen, Herren over hærskarene, skal regnet ikke falle over dem. Det skal heller ikke falle over egypterne hvis de ikke drar opp og ikke kommer.»

Siden 1980 har Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, IKAJ samlet kristne fra alle verdensdeler til en storstilt feiring under Løvhyttefesten. Hvert år kommer troende fra nærmere 100 nasjoner til Jerusalem for å tilbe kongenes Konge i Hans egen by. Dette er år etter år det største kristne arrangementet i landet, og det største turist-eventet.

Det gir en himmelsk forsmak når deltakere fra «nesten» alle «stammer og tungemål» samles for å hylle og opphøye Jesus. Innslagene kommer fra sangere, musikere og talere fra Asia, Oseania, Afrika, Europa og Nord- og Syd Amerika.

I tillegg til å være en lovprisningsfest er konferansen også et uttrykk for kristen kjærlighet og takknemlighet til det jødiske folk. Vår behandling av jødene opp igjennom historien er det mørkeste kapitelet i kirkehistorien. Det finnes unntak, men det er en 1700 år altfor lang og bekmørk historie. Antijudaismen og antisemittismen kom tidlig inn blant kirkefedrene.

Fiendskapet mot jødene fikk tidlig fotfeste i kirken gjennom vrang teologisk lære. Mange regner Justin Martyr (ca. år 100–165) som den som med stor teologisk tyngde innførte erstatningsteologien. Justin var en anerkjent bibeltolker og så på jødene som et ubotferdig folk som fra naturens side var disponert for vantro.

Millioner av kristne erkjenner jødenes plass i Guds frelsesplan

Tertullian (160–230) fremholder i sin avhandling «Mot jødene», at Gud har forkastet jødefolket og erstattet dem med kirken.

Kirkemøtet i Nikea i år 325. e.Kr sementerte disse holdningene. Keiseren omtalte jødene som «forurensede uslinger» og jødedommen som «en ond og pervers sekt». «La oss ikke ha noe som helst med jødene å gjøre. De er våre motstandere, og vi må sørge for at vi ikke lenger har noen ting til felles med disse parasittene som har tatt livet av vår herre.»

Hilarius av Poitiers (291–371) skrev at «jødene er et forrykt folk som er forbannet av Gud til evig tid».

Gregorius av Nyssa (ca. år 335–394) var biskop i Kappadokia og erklærte at «jødene er et ondskapsfullt folk som hater godhet».

Og slik kunne vi fortsatt, reformasjonen brakte dessverre ingen reformasjon i synet på jødene.

Det er først i vår tid at vi som Guds kirke på tvers av konfesjonene begynner å få lys over Skriften når det gjelder jødenes sentrale rolle i Guds store frelsesplan. Midt i denne bevegelsen står IKAJ med oppdraget «Trøst, ja trøst Mitt folk». Løvhyttefesten er et uttrykk for kristen kjærlighet og omsorg.

Et fast innslag i konferansen er Open Israeli Night, her er møtene åpne for lokale israelere. Jeg har opplevd å sittende ved siden av med en eldre jødisk kvinne hvor tårene rant hele kvelden, mens på min andre siden var ung jødisk mann som danset med i musikken.

Jødehatet må bekjempes

I år var det ambassadører fra 14 ulike nasjoner til stede. På scenen deltok en israelsk statsråd, Holocaust-overlevende, nye immigranter, ulike kristne sanggrupper og talere. Etter møtet ble jeg stoppet av en voksen røslig kar i en nærliggende butikk. Han fortalte at når han så på nyhetene så opplevde han at de var hatet av hele verden. Så brister han i gråt og fortsetter, «men når jeg kommer hit, til dette møtet så opplever jeg at vi har venner. Tusen, tusen takk for alt dere gjør».

På samme måte er Jerusalem-marsjen nok et slik kontaktpunkt mellom tusener av kristne og titusener av israelere. Aldri noen gang tidligere har tusenvis av kristne omfavnet tusenvis av jøder i en slik målestokk (så langt jeg kjenner til). Selv om det er tusener som deltar så blir det likevel noe personlig fra person til person.

Etter 1700 år med vår kirkelige antisemittisme er det ikke tilstrekkelig med bare positive og allment gode holdninger. Historien fordrer et målrettet engasjement drevet fram av genuin kjærlighet.