Debatt
Lovsang i 90 dB
Jeg har vært innom et par konferanser i sommer. Det har vært sterk og god forkynnelse, inspirerende og utfordrende, og mye lovsang. Ja, det er godt å prise vår Gud, det sømmer seg med vakker lovsang. (Sal 147,1)
Men dessverre har det ikke vært særlig godt på de møtene jeg har vært. For det første har lydnivået vært så høyt at jeg verken hørte min egen eller sidemannens stemme. Da blir det ikke felles lovsang, men en opptreden fra lovsangsteamet.
Noe som ble bekreftet da møteleder oppfordret forsamlingen til å gi sangerne en stor applaus. Hvem er det som skal æres, sangerne eller Ham vi synger til?
At de fleste av sangene var ukjent for meg, får jeg ta på min egen kappe. Men jeg synes det skurrer litt for meg når man også skal synge lovsanger etter ransakende forkynnelse. Forkynnelse og sang bør understreke hverandre.
Jeg har en app på telefonen som måler lydstyrken. Den lå til tider mellom 80 og 90 dB. Det er rett og slett skadelig for hørselen.
Noen ganger sang teamene for oss uten at det stod tekst på veggen. Da er det vanskelig å få tak i hva de synger på grunn av høy musikk. Når det attpåtil synges på engelsk, er det umulig å få tak i budskapet.
Jeg tror ikke jeg er noen sinke når det gjelder det språket, jeg underviser og taler på engelsk når jeg er i utlandet. Men jeg spurte en ungdom ved siden av meg om han fikk tak i det de sang. Han ble litt usikker, men svarte: «De synger om Jesus.» Så bra.
Det blir gjerne gitt anledning til forbønn i slutten av møtet. Jeg gikk fram en gang. Da satte lovsangsteamet i gang igjen slik at det var nesten umulig for forbederen å høre hva jeg sa, og jeg hørte heller ikke hva han ba, selv om han hadde munnen sin ubehagelig nær øret mitt.
Jeg traff han igjen etter møtet, og han beklaget at han ikke hadde fått med seg hva jeg ba om forbønn for. Jeg kunne berolige ham med at jeg hørte ikke hva han ba om heller. Hvorfor ikke heller spille rolig musikk under forbønnen slik man ofte spiller under kollekten?
Jeg prøvde en gang å gå bak til teknikeren og ba ham dempe lydnivået litt under forbønnen, men ble bare møtt med et surt blikk. Det hadde jeg tydeligvis ingenting med.
For mange år siden var jeg på en internasjonal konferanse der pastor Jack Hayford fra Church on the Way i California ledet lovsangen. Han er forfatter til mange lovsanger, blant annet den kjente sangen «Majesty.»
Musikken stilnet mer og mer av, og da kunne det høres et mektig lovsangsbrus fra forsamlingen. Etter hvert gikk lovsangen over i stille tilbedelse.
Uten at Hayford foreslo det, falt den ene etter den andre på kne og tilba med løftede hender. Jeg glemmer det aldri.
Jeg sa til sidemannen etterpå at om Herren hadde hentet oss hjem der vi lå, hadde jeg nesten ikke merket overgangen. Vi var innfor tronen. I 1930-oversettelsen stod det: Dig, Gud, priser de i stillhet på Sion, og dig gir de det de har lovt. (Sal 65,2)