Lovsang: Tilflukt eller kamp?

Jeg er pinsevenn, blant annet. For en del år siden deltok jeg i en planlagt samtale om sang og musikk i menigheten. I mange år hadde jeg vært leder/dirigent for et kor i menigheten, men var nå i et slags «vente og se»-modus. Alle deltakerne i samtalen var yngre enn meg og aktive i menighetens lovsangstjeneste.

Jeg ble overrasket over det jeg hørte i løpet av samtalen. De aller fleste var mest opptatt av hva de selv opplevde under lovsangen. Det koret jeg hadde ledet i mange år var mest opptatt av å forkynne/fortelle gjennom sang, slik at de som hørte på opplevde noe. Vi sang selvsagt også lovsanger, med de var ikke dominerende. Hovedsaken for oss var å synge til oppbyggelse og til omvendelse.

Siden denne samtalen for ti–femten år siden, har utviklingen de siste årene gått i retning av en enda mer innad-/oppadvendt «retning» i sangene, med vekt på personlig tilbedelse. Dette ser ut til å gjelde hele det pinsekarismatiske segmentet i det norske kirkelandskapet.