Debatt
LIVSSTIL: Det er ikke slik at eneste vei til lykke for homofile er et samliv til en person av samme kjønn, skriver Ottosen og Edsinger.
Adobe Stock
Må ikke erfaringene veie tyngre enn bibeltekstene?
En snuoperasjon i samlivsetikken – og særlig i synet på homofilt samliv – begrunnes ofte med en henvisning til menneskers erfaringer. Men en erfaringsbasert etikk mangler ethvert fast fundament.
Fortellinger om de som har skiftet syn på homofili handler ofte om andre mennesker. Det kan være barn, slektninger eller nære venner som har «kommet ut av skapet». Kanskje har de funnet kjærligheten, kanskje drømmer de om det.
De det gjelder fremstår ofte som helstøpte og flotte mennesker. Forholdene de inngår synes ofte å være stabile og fulle av kjærlighet. Lite tyder på at de ønsker å gjøre opprør mot Gud eller det kristne fellesskapet. Isteden ber de om å bli akseptert som fullverdige kristne.
Noen synes det da er vanskelig å kalle homofilt begjær for «skammelige lidenskaper» (Rom 1,26) eller å mene at «menn som ligger med menn» ikke skal arve Guds rike (1 Kor 6,9). De mener at det de erfarer – flotte medmennesker som møtes av ekte kjærlighet – er som et terreng, mens Bibelens avvisning av homofilt samliv er som et kart. Og hva gjør vi når kart og terreng ikke stemmer? Jo, vi tenker at noe må være feil med kartet.
