Må ytringsfriheten ha rammer?

Spørsmålet i overskriften er ment som en utfordring. Prinsippet om ytringsfrihet er hellig. Vi hegner om det som vårt eget barn. Men må vi ikke ha rammer rundt barnet vårt, om det ikke skal gå det ille?

Ytringsfriheten har fått kjørt seg de siste årene. Den er blitt utnyttet og misbrukt. Da må vi kanskje våge å stille oss noen nye spørsmål? Eller er det nettopp da vi må stå fast på prinsippene?

At nesten 400 kulturfolk i Danmark har skrevet under et opprop mot regjeringens bebudede forbud mot Koran-brenning, er et kraftig vitnemål om hvor sterkt ytringsfriheten står i våre vestlige demokratier. Når danske myndigheter likevel føler seg tvunget til å foreslå et slikt forbud, skyldes det «söta bror», som slett ikke er like søt. Sverige er ikke lenger et foregangsland. De svenske koranbrennerne har en klar hensikt: De vil provosere og såre.

Sveriges form for ytringsfrihet er blitt et europeisk skrekkeksempel, skriver Per Ewert i boka «Landet som Gud glömde». Han mener landet hans først og fremst er ødelagt av liberale verdier, at overgangen til det han kaller «sekulær individualisme» har ødelagt det svenske samfunnet. Under pandemien så vi hvordan Sverige brukte en annen strategi enn resten av Norden, som «stengte ned».

Når jeg snakker om «rammer rundt ytringsfriheten», mener jeg ikke forbud, men vilje til å ta en diskusjon om moral og verdier.

Når vi er Matrix

For snart 25 år siden var jeg med på å starte Protestfestivalen i Kristiansand. Den skulle være en festival «mot apati og likegyldighet, for engasjement og handling». Tilblivelsen var inspirert av en endringstid og et stemningsskifte som vi opplevde rundt årtusenskiftet.

Fine ord ble misbrukt og mistet sin opprinnelige verdi. Vi opplevde en «intolerant toleranse». Man kunne harselere med og kneble mennesker for deres tro og meninger. Jeg husker hvordan en nå avdød biskop ble hengt ut i media som konservativ og dermed homofob, uten at han hadde sagt noe som helst som skulle tilsi en slik karakteristikk. Han var en mann som uttalte seg med forsiktighet, men det konservative stempelet festet merkelapper til ham.

Vi som startet festivalen, så hva som var i gjære og at det trengtes en arena der alle fikk slippe til, også de med meninger som avvek fra dem man fant hos flertallet. De som støttet opp om mindretallets rettigheter, så at det trengtes en motvekt mot «flertallstyranniet».

Åste Dokka har skrevet i Vårt Land om «nedadgående tro og håp» og at «kanskje var det allerede med terroren i USA i 2001 det begynte å rakne».

Blant de mange som deltok på årets Protestfestival, var den danske journalisten og tidligere utenrikskorrespondenten Christian Bennike (f. 1986), som i sin nye bok «Engang troede vi på fremtiden» tegner et dystert bilde av samtiden. Han bekrefter på mange måter at det kom et skifte rundt år 2000:

«På kort tid omkring årtusenskiftet, da optimismens gylne tid toppet, utkom en rekke Hollywood-filmer, som alle handlet om det samme, at noe er galt med virkeligheten.»

Han skriver om radikalisering og en ny villskap, «som om vi var i gang med den siste kvelden med gjengen». Han ringte da til Francis Fukuyama, som skrev om «Historiens avslutning», og Fukuyama repliserte at «det er begynt å bryte sammen». Tidsånden var ikke lenger opptatt av muligheter, men av problemer.

Presset mot ytringsfriheten er en del av dette bildet. Den fikk kjørt seg mens Donald Trump var president i USA, og hans tid er kanskje heller ikke over. Den har i senere år kommet under press fra woke og kanselleringskultur. Dersom man ytrer seg «feil», kan det få store konsekvenser.

Hvorfor Protestfestivalen er «en katastrofe-forebyggende festival»

Begrepet «intolerant toleranse», som Protestfestivalen er opptatt av, innebærer at toleransen bare gjelder dem som er på den «rette» siden. Er du ikke der, er du intolerant.

Herbert Marcuse forklarte allerede i 1965 at dersom toleransens mål skal bli nådd, vil det kreve toleranse overfor de politiske strømninger, de holdninger og de meninger som råder i dag, og en utvidet toleranse overfor de strømninger, de holdninger og de meninger som nå er «ulovlige eller undertrykt».

Tilbake til tråden med koranbrenning: Temaet er sårbart. For noen handler det om å tråkke det sakrale ned i søla og om mobbing av andre menneskers tro. For andre handler det om at retten til å ytre seg trumfer alle andre hensyn.

I disse dager foregår en ny debattrunde i Kristiansand om den omdiskuterte filmen «Perleporten». Den skal nå settes opp på kino for skoleklasser. Pensjonistpartiets Svein Harald Mosvold Knutsen mener dette er uhørt, fordi filmen av mange anmeldere hevdes å være et karakterdrap på forretningsmannen Einar Øgrey Brandsdal. Mosvold Knutsen mener at dersom vi vil bekjempe mobbing i skolen, kan vi ikke tilby elevene en «mobbefilm». Kinosjefen og mange med henne hevder at dersom visningene stoppes, er ytringsfriheten under press.

Den «nye tid», som har vart og eskalert siden tusenårsskiftet, ser ut til å nå stadig nye høyder, eller bunnpunkt. I ytterste konsekvens kan dette handle om verditap og moralsk forfall.

Filmen «Perleporten» er bare siste eksempel på det giftige miljøet i Kristiansand

Hvor langt skal ytringsfriheten kunne strekkes før vi parallelt også tillater oss å ta en debatt om hvilke verdier vi skal hegne om? Det er velkjent at mobbing kan føre til selvmord. Helsemyndighetene advarer oss mot å spise for mye rødt kjøtt, men de kan ikke tvinge folk til å følge deres anbefalte diett.

Det bør fortsatt være mulig å tenke to tanker samtidig, selv om vi nok har blitt dårligere til dette i løpet av de årene Protestfestivalen har eksistert.

Når det nå snakkes om begrep som «åndskamp og kulturkrig»; bør det kanskje også være mulig å tale om grunnleggende verdier og moral, at vi rett og slett bør være gode mot hverandre.

Min drøm er å få en stopp i det verditapet vi i stadig økende grad er vitne til, uten at ytringsfriheten skal rammes. Det er et paradoks at ytringsfriheten synes å ha mer skjøre kår i dag enn da den var begrenset av flere lover og regler, derunder blasfemiloven.