Målet med kirketukt er alltid gjenopprettelse – ikke straff

Jeg viser til en nylig publisert artikkel i Dagen om kirketukt, og ønsker å bidra til debatten med et bibelsk og historisk perspektiv. Kirketukt (eller kirkelig disiplin) blir ofte misforstått, men den er både moralsk nødvendig og essensiell for en sunn menighet.

Jesus sier: «Hvorfor kaller dere meg ‘Herre, Herre!’ og gjør ikke det jeg sier?» (Lukas 6,46 NB11)

I Matteus 18, 15–17 gir Jesus en klar instruksjon for hvordan synd i menigheten skal håndteres. Først en privat konfrontasjon med den det gjelder, deretter med vitner, og til slutt for menigheten. Om vedkommende fortsatt nekter å omvende seg, skal han behandles som en utenforstående, det vi ofte kaller ekskommunikasjon.

Målet er alltid omvendelse og gjenopprettelse, ikke straff. De fleste kirker vil ikke påstå at de forstår kjærlighet bedre enn Gud eller ignorerer Skriftens bud, men våre handlinger taler høyere enn ord. Fraværet av kirkelig disiplin viser mangel på bibelsk kjærlighet i norske kirker.

Denne pastoren vil drive kirketukt – Medlemmer som ikke omvender seg, skal ekskluderes

Det er viktig å understreke at ingen disiplineres for å ha syndet, men for å nekte å vende om. Ulydighet består i å avvise Kristi autoritet, som utøves gjennom Hans ord og kirke. Denne autoriteten må ikke tas lett på.

Hebreerne 13:17 sier: «Vær lydige mot lederne deres, for de våker over sjelene deres.» Ingenting kan være klarere enn Titus 2:15b som sier at «med myndighet skal du formane og vise til rette. La ingen se ned på deg!». Det som leder til kirketukt er ulydighet, en avvisning av å «høre» Kristi autoritet i Hans kirke.

Paulus adresserer også kirketukt i 1. Korinterbrev 5:1–13, hvor han refser menigheten i Korint for å tolerere umoral. Han oppfordrer dem til å «rense ut den gamle surdeigen» (v. 7) for å bevare menighetens hellighet. Disiplin er dermed ikke bare en korrigerende handling, men også en formativ praksis som oppmuntrer til hellighet. Kirketukt er omsorg, og handler ikke bare om å konfrontere synd, men også om å oppmuntre hverandre til å leve i samsvar med Guds kall.

Synderes følelser er blitt viktigere enn å bevare de hellige

«Jeg skal bygge min kirke og dødens makter kan ikke stå imot» (Matt 16:18, oversatt fra gresk).

Historisk har kirkedisiplin vært en integrert del av det kristne liv. I tidlig kristendom var det strenge krav til de som ønsket å bli døpt og bli medlemmer av kirken, noe som inkluderte grundig granskning av deres livsstil og handlinger. På reformasjonstiden spilte kirketukt en viktig rolle. Martin Luther anså utøvelse av kirketukt som ett av den sanne kirkes syv kjennetegn. Når han vendte seg til Jesu instruksjoner om kirketukt, skrev han:

«For det fjerde blir Guds folk, hellige kristne, anerkjent ved nøklenes embete som utøves offentlig. Det vil si, som Kristus befaler i Matteus, hvis en kristen synder, skal han irettesettes. Hvis han ikke endrer sine veier, skal han bli bundet i sin synd og kastet ut. Hvis han vender om sine veier, bør han benådes. Det er nøklenes funksjon.» (vol 41. av Luthers verk, side 153–154).

Denne lange tradisjonen for å bruke tukt for å beskytte kirkens integritet har vist seg å styrke fellesskapet og opprettholde en distinksjon mellom kirken og verden. Og jeg antar at Luther hadde pekt på mangelen på kirketukt som en av årsakene til at den norske kirke i dette landet er blitt så ugudelig som den er.

Hvorfor er norsk kristendom blitt så irrelevant? Kanskje det er fordi vi er for «snille» til å bruke de verktøyene Gud har gitt oss for å vokte sin flokk. I stedet for å konfrontere ulvene i fåreklær, overlater vi ansvaret til leiekarer som, når faren nærmer seg, heller velger å flykte enn å beskytte menigheten. Resultatet er at ulven får spre flokken uten motstand, fordi leiekarene mangler den ekte omsorgen for sauene som en sann hyrde ville hatt (Joh 10:12–13).

Å tillate synd uten å konfrontere den, undergraver kirkens troverdighet og dens evne til å være et lys i verden.

«For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.» (1 Pet 1:16, NB11)

Kirketukt er nødvendig i dag fordi den bidrar til å bevare kirkens moralske autoritet og dens vitnesbyrd om Guds hellighet i en syndig verden. Dessverre har mange moderne menigheter glemt denne viktige praksisen, noe som har ført til en svekkelse av deres evne til å skjelne mellom rett og galt. Kirketukt handler ikke om å straffe, men om å lede den enkelte tilbake til et liv i omvendelse og fellesskap med Gud.

Disiplin er en kjærlighetshandling, ikke bare for den enkeltes beste, men også for menighetens åndelige helse, slik Hebreerne 12:10-11 understreker. Når kirken tar disiplin på alvor, beskytter den fellesskapet mot syndens spredning og den opprettholder sitt vitnesbyrd som et lys i mørket.

Uten kirketukt kan ikke en menighet kalle seg en sann nytestamentlig kirke, da det å ignorere synd undergraver Guds kall til hellighet og svekker kirkens evne til å vise verden at kristenlivet handler om en forpliktelse til hellighet, både i ord og handling.

Kirketukt er ikke en foreldet praksis, men et bibelsk mandat som er avgjørende for å bevare en sunn og hellig kirke. Det er et uttrykk for kjærlighet og omsorg, og målet er alltid gjenopprettelse, ikke straff. Ved å praktisere kirketukt viser vi at vi tar Guds hellighet på alvor, og vi bevarer fellesskapet rent for Guds ære.