Man kan bli liberal uten å forstå det selv

«Mener norske kristne sklir i liberal retning uten å forstå det selv». Det var tittelen på et intervju med Masvie her i avisen for noen dager siden. Bakgrunnen er en reportasjeserie i Minerva kalt «Den nye kristendommen». Der har Masvie undersøkt det han ser som grunnleggende endringer i frikirkelige og lavkirkelige miljøer. Han mener disse blir undervurdert.

De siste årene har Masvie markert seg som en av de mest interessante journalistene i norsk presse sett fra et kristent og verdikonservativt perspektiv. Nå har han forlatt den konservative avisen, som forøvrig fortjener flere lesere, for å ta doktograd i Oxford. Det er et journalistisk tap. Men på veien ut har han satt et verdig punktum.

– Reportasjeserien er ment som et samtidssportrett. Kanskje det vil gi kristne noen nye perspektiver og begreper for å forstå seg selv, sier Masvie til Dagen.

Mønstrene han beskriver, vil gjenkjennelige for flere som har en viss oversikt over frikirkeligheten og lavkirkeligheten. Mange opplever kombinasjonen av ytre press, mangel på klar undervisning, personlige fortellinger om vonde opplevelser og en ny kultursituasjon som utfordrende. Det skaper en tvilrådighet og forlegenhet som ikke nødvendigvis blir satt ord på, men likevel er høyst merkbar.

Fire kristne ledere har kommentert Masvies analyse i Dagen. Det gjør de med en kombinasjon av bekreftelse og nyansering. Selvsagt trenger man ikke å være enig med Masvie i alt, og han setter noen ting på spissen. Men som Ungdom i Oppdrag-leder Andreas Nordli påpeker, er det noen poenger som blir ekstra tydelige når storsleggen blir brukt.

Dypest sett handler utfordringene om hvordan kristne blir mer preget av sin egen samtid. Det kan være lett å tenke at man er konservativ sammenliknet med andre. Det kan til og med være helt rett. Men den kristne kirke er ikke kalt til å være mer konservativ enn flertallet i en gitt samtid og kultursituasjon. Den er kalt til å ha helt andre idealer.

«Om noen tale, han tale som Guds ord», heter det i 1. Petersbrev i Det nye testamente. Ved ordinasjon eller innsettelse til kristen tjeneste er det vanlig å fremholde at kandidaten er forpliktet på Bibelen og bekjennelsen. Det er disse som må være målsestokk, ikke flertallsmeninger verken utenfor eller innenfor kirkens vegger.

En av de undervurderte utfordringene med å leve i en så pluralistisk samtid som vår, er at Guds ords autoritet blir undergravd. Noen ganger kan det være lett å oppdage. En som har et ikke-kristent utgangspunkt, vil naturlig nok ikke bry seg om hva Bibelen sier når man skal avklare hva man skal tro eller hvordan man skal leve.

Den «gammelsdagse» liberalteologien har vært lettere å gå i rette med fordi den åpent forkaster en tradisjonell tenkning om Bibelen som øverste norm. I vår tid er det blitt mer utfordrende fordi teologer som ikke vil regne seg som liberale, åpner for å la erfaringen trumfe bibelordet. Selv om man insisterer på å ville være bibeltro, åpner man for svar som kristne tidligere har avvist samstemt.

Det store problemet med dette er at samtidens idealer preger kristne mer enn Guds ord. Blir det ikke forkynt og veiledet tydelig, vil kristne umerkelig bli formet mer og mer av sin egen tid.

Andreas Masvies fortjener både oppmerksomhet, ettertanke og oppfølging fra kristne ledere. Og for alle kristne gir den grunn til å spørre: Hva er det som egentlig avgjør hva jeg regner som sant og forpliktende?