Mangfold og egenart i Kristus

«Går vi mot en økumenisk vinter?» Jeg skvatt litt da jeg leste overskriften i Terje Hegertuns essay i Vårt Land. Så den økumeniske teologen mørkt på den økumeniske utviklingen?

Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det var alt annet enn det. En telefon til Hegertun avkreftet at det verken var kritikk, eller grunnlag for å se mørkt på det økumeniske samholdet, og åpnet for at spørsmålet i overskriften var sterkt overdrevet. Det var skrevet i kjærlighet og med et økumenisk hjerte. Han hadde registrert en bekymring hos noen. Krevde et økumenisk samarbeid at kirkene måtte ofre noe av sitt særpreg?

Her var han tydelig: «Ingen skal måtte oppgi sin egenart for homogenitetens skyld. Innenfor alle kirker er Kristus nærværende. Kanskje har én kirke medisinen en annen kirke trenger å leges ved hjelp av. Slik blir vi hverandres fornyende kraft og en kilde til bedre å forstå.»

Viljen til økumenisk samarbeid står sterkt. I januar lanserte Norges Kristne Råd rapporten «Kirkene sammen i enhet og ulikhet – en studie av holdninger til lokalt økumenisk samarbeid i Norge». Her kommer det fram at lokale menigheter hadde et veldig positivt syn på økumenisk samarbeid; de erfarte at det å møtes – å løfte kaffekoppen over bordet mot hverandre for felles innsats – var et viktig virkemiddel for samarbeidet mot et felles mål.

Koronarapporten neglisjerer Norges som tros- og livssynsåpent samfunn

Rapporten viste et overlegent positivt syn på felleskirkelig samarbeid. Faktisk så mange som 97 prosent svarte at det er viktig å ha kontakt med menigheter fra andre kirkesamfunn, mens 93 prosent svarte at felleskirkelig arbeid er viktig. Kort oppsummert opplever det store flertallet at det er mer å tape på å ikke stå sammen, og at det kristne fellesskapet styrkes av at man står sammen. Lite tyder på at de ser det å samarbeide som trussel mot egenart.

Erfaringen etter årelangt dialogarbeid i Norges Kristne Råd er et fellesskap som er sterkere enn noen gang, og vi ser stadig flere eksempel på samarbeidsområder kirkene mellom.

Både lokalt og sentralt skjer det så mye godt økumenisk arbeid!

Det kan likevel ikke understrekes nok at økumenisk samarbeid handler om å stå sammen på tvers av egenart. I vårt land lever ulike kirkeforståelser side om side. Vi bekrefter alle kirker og trossamfunns rett til å evangelisere uavhengig av kirkesyn. Formålet med evangelisering er å forkynne evangeliet om frelse i Jesus Kristus.

Det er troen på Jesus som forener oss: At Kristus er midt iblant oss, at vi er samlet i hans navn og at Jesus er større enn vi selv kan gjøre krav på som «vår». Jesus prøvde aldri å forandre noen på en måte som krevde at de måtte bli noe annet enn seg selv.

Han lot hver enkelt være seg selv i disippelskap på tvers av slekt og rang, uavhengig av kjønn og status i samfunnet. Han satt til bords, brøt brød med personer fra vidt ulike samfunnslag. Han talte heller de mektige fariseerne og skriftlærde midt imot enn å prøve å strømlinjeforme menneskene han møtte. På den måten skapte han enhet på tvers av egenart.

Liten innsats med stor betydning

Dette ser vi igjen i det Hegertun også skriver: «(For) om vi liker det eller ikke; det er summen av alle kirkesamfunn som utgjør den verdensvide kirke.»

Mange av salmene vi synger er felles arvegods, og når vi kommer sammen på tvers av kirkesamfunn tenker vi sjeldent over hvilke salmer som har røtter i hvilken konfesjon. I salmene korer vi samlet for evangeliet og frelsen i Jesus Kristus.

Slik det uttrykkes i salmen «Kristne, la oss søke sammen»:

Kristne, la oss søke sammen,
 tent av Herrens egen ild.

Kjærlighets- og enhetsflammen,
 la den lue klar og mild!

Han er den som oss forener,
 han er solen, vi dens glans,

han er treet, vi dets grener.
 Han er vår og vi er hans.