Mangfoldig israelvennskap

Det er en kjensgjerning at utdanningsnivået i befolkningen har økt, samtidig som interessen for å lese Bibelen ikke har økt tilsvarende.

Publisert Sist oppdatert

Som vi kan lese om i da­gens avis , har to av lan­dets frems­te Is­rael-venn­li­ge or­ga­ni­sa­sjo­ner denne uken som­mer­stev­ne på Sør­lan­det.

In­ter­na­sjo­na­le Krist­ne Am­bas­sa­de Je­ru­sa­lem (IKAJ) og Den nors­ke is­ra­els­mi­sjon re­pre­sen­te­rer hver sitt tyngde­punkt blant nors­ke is­ra­elven­ner, i et land­skap hvor lille Norge er for en in­ter­na­sjo­nal stor­makt å regne.

IKAJs år­li­ge for­som­mer­treff i Konge­par­ken står som et av de frems­te ek­semp­le­ne på mo­bi­li­se­rings­kraf­ten i denne folke­be­ve­gel­sen.

IKAJ og Is­ra­els­mi­sjo­nen har nokså ulik his­to­rie og ulik pro­fil. Mens Is­ra­els­mi­sjo­nen siden opp­star­ten i 1844 har sett det som sitt frems­te kall å for­mid­le evan­ge­li­et til jøde­fol­ket, har IKAJ siden opp­star­ten i 1980 i stør­re grad tatt ut­gangs­punkt i for­ma­nin­gen fra Je­sa­ja 40 om å trøs­te Her­rens ut­valg­te folk.

Is­ra­els­mi­sjo­nen leg­ger mer vekt på evan­ge­li­se­ring og noe mind­re på po­li­tikk, mens IKAJ i stør­re grad be­to­ner den po­li­tis­ke siden ved venn­skap med Is­rael, og ikke leg­ger like stor vekt på den di­rek­te evan­ge­li­se­rin­gen.

Ved siden av å være blant de vik­tigs­te Is­rael-or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne ut­gjør der­med disse to også nyt­ti­ge re­fe­ranse­punk­ter for den som vil for­stå hva som sær­pre­ger de ulike fløy­ene blant is­ra­elven­ne­ne.

Fel­les for både IKAJ og Is­ra­els­mi­sjo­nen, og også for de fles­te av de andre or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne som har til for­mål å støt­te Is­rael, er ut­ford­rin­gen når det gjel­der re­krut­te­ring, sær­lig av unge.

Selve be­gre­pet «is­ra­elvenn» har i mange unges ører noe lett gam­mel­mo­dig over seg, og det blir gjer­ne for­bun­det med stero­type opp­fat­nin­ger av eldre krist­ne men­nes­ker.

Disse be­trakt­nin­ge­ne er slett ikke nød­ven­dig­vis rett­fer­di­ge, men har li­ke­vel en styr­ke som gjør at mange unge og me­nig­hets­ak­ti­ve krist­ne hol­der is­ra­elven­ne­ne på en arm­leng­des av­stand.

Her har en­hver som leser Bi­be­len et an­svar for å tenke rett om jø­de­ne også i vår tid. Det er alt for en­kelt å skyve dette bort fordi man for­bin­der det å være is­ra­elvenn med en­kelt­per­soner eller grup­per man ikke vil iden­ti­fi­se­re seg med.

Sam­ti­dig på­hvi­ler det også or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne selv et an­svar for å vise at de ten­ker hel­bi­belsk også når de snak­ker om Is­rael og jøde­fol­ket. Det hand­ler på den ene siden å ta på alvor det fak­tum at Gud slett ikke har glemt jø­de­ne, og på den andre siden å unngå at venn­ska­pet med Is­rael og jø­de­ne også fører med seg en mer eller mind­re til­slørt anti-ara­bis­me, he­r­under en ge­ne­rell mot­vil­je mot pa­le­sti­ner­ne.

Det er en kjens­gjer­ning at ut­dan­nings­ni­vå­et i be­folk­nin­gen har økt, sam­ti­dig som in­ter­es­sen for å lese Bi­be­len ikke har økt til­sva­ren­de. Det førs­te gjør at det blir vans­ke­li­ge­re enn før å for­mid­le en­si­di­ge opp­fat­nin­ger, det andre gjør at det blir let­te­re enn før å la seg prege av medie­bil­det og over­se det Bi­be­len fak­tisk har å si.

Vi tror at is­ra­elvenn­skap kan komme til ut­trykk på ulike måter, og gle­der oss over at vi har et helt knip­pe or­ga­ni­sa­sjo­ner som på ulike måter be­to­ner kal­let til å elske jøde­fol­ket.

Vi ser gjer­ne at flere me­nig­he­ter og for­sam­lin­ger våger å for­kyn­ne det Bi­be­len har å si om Guds løf­ter og pla­ner for jø­de­ne, uten at man der­med på noen som helst måte ig­no­re­rer den hu­ma­ni­tæ­re si­tua­sjo­nen for ek­sem­pel på Gaza-stri­pen.

Den aller frems­te Freds­fyrs­ten er også den beste in­spi­ra­sjons­kil­den for jor­disk fred.

Powered by Labrador CMS