Manipulerende om materialisme og tiende

Som en respons på lederartikkelen i Korsets Seier skal jeg forsøke å forklare hvorfor jeg frykter at en viss retorikk kan virke manipulerende.

I teksten jeg opprinnelig kritiserte var det utsagnene om at «Tiende som praksis er en fantastisk vaksine mot materialisme» og «det finnes faktisk en kristen måte å forvalte penger på, og givertjeneste er en viktig del av det», som jeg var kritisk til. Her fokuserer jeg på det første utsagnet.

Jeg sier ikke at utsagnet om vaksine mot materialisme nødvendigvis er manipulerende, men det kan være det. Grethe Nordhelle gir denne definisjonen av manipulasjon:

«Manipulasjon er en bevisst falsk/usaklig presentasjon, som på en skjult måte og med hensikt, får andre til å gjøre noe fordelaktig for manipulator, som de ikke er klar over at de ellers ikke ville gjøre».

Ifølge Nordhelle må manipulasjon være en bevisst handling fra manipulatorens side for at det skal kunne kalles manipulasjon. Det er viktig for meg å understreke at jeg ikke anklager en eller flere predikanter for å være manipulatorer som bevisst manipulerer for å få mer penger i kassen.

Nordhelle skriver om manipulasjon som noe som skjer på et falsk premiss. Et slikt falskt premiss er det nevnte utsagnet om tienden, for en kan faktisk ikke si med sikkerhet at tiende er en vaksine mot materialisme.

For hvordan skal man etterprøve det? Det beste ville heller være rett frem og ærlig om at menigheten trenger mer penger, og hvorfor en trenger penger, enn å late som at det handler om noe annet – å bli vaksinert mot materialisme.

For hvem vil være materialist? Det er her den potensielle manipulasjonen ligger.

Norsk pastor advarer: – Ikke sunt å tjene mye penger uten å lære seg å gi

Det er dette som menes med et falskt premiss når man presenterer tienden som viktig for giverens livsverdi og karakter, men primært handler det om at kirka trenger mer penger.

Konsekvensen med slik retorikk kan bli at enkelte blir påvirket til å gi fordi de ikke ønsker å være materialister, pengene blir ikke gitt på grunn av tvang, men på grunn av det falske premisset om at det er «en fantastisk vaksine mot materialisme».

Offeret som er blitt manipulert, for å bruke det ordet, vil i så tilfelle slutte å gi hvis det blir oppdaget at premisset for gi tiende er falskt. Hvordan oppdager man at det er falskt?

Når man innser at det ikke var en vaksine likevel, fordi man fortsatt ikke klarer å motstå fristelsen fra markedskreftene eller de sterke samfunnsidealene i den materialistiske kulturen man er en del av.

Det er alltid verdifullt og viktig å være raus, og jeg er enig i at det kan være berikende å gi, men det er et sekundærbudskap.

Primærbudskapet er at kirka trenger penger for driften, for det er det som er primærbehovet som pastorer, prester og andre engasjerte i menighetene kjenner på – og med rette – adresserer.

Det er et mønster som gjentar seg i de fleste kirkelige sammenhenger. Man sier det en sier for å få folk til å gi mer, men sier det ikke direkte at man trenger penger, man lover heller hva det skal gjøre med giveren å gi, i dette tilfellet å bli mindre materialist.

Da blir løsningen på det angivelige problemet hos tilhøreren å gi for å løse det presenterte problemet – materialisme. Realiteten er at det er en type kategorisk retorikk bygget på et falskt premiss for å få folk til å gi mer.

Men det uten at flere av de som lytter til budskapet er klar over at det er det som skjer.

Budskapet vil ikke ha en slik manipulerende virkning på alle. Noen mennesker er mer sårbare og utsatt for manipulasjon.

Mange som hører retorikken i utsagnet om vaksine mot materialisme vil gjennomskue den, men som predikant må man være bevisst på slik type kategorisk retorikk som bygger på et falsk premiss om at en må gi tiende for å bli vaksinert mot materialisme.

Pastoren, diakonen og en urimelig anklage om manipulering