Mann for sin hatt

Hvert år mellom jul og nyttår inviterer Israels president til sin residens i Jerusalem ledere fra de forskjellige kristne kirker og organisasjoner i Israel.

Dette året skulle jeg være med for første gang, og jeg var spent på hvordan «det kristne» Israel egentlig så ut. Den kristne kommuniteten i Israel teller i dag cirka 170.000 og utgjør i underkant av to prosent av den israelske befolkningen. Av disse to prosent er igjen 79 prosent kristne arabere.

I Israel kjennes de forskjellige religiøse retningene innen ortodoks jødedom på hatten, og ofte også på klesdrakten. I Jerusalems bybilde sees sorte kippaer og kippaer i alle regnbuens farger, håndheklede kippaer og sorte hatter, men også store, runde hatter med pels, såkalte «shtreimel» eller «spodik» (spodik’er er høye og sylinderformet, mens en shtreimel er noe videre og lavere). Og pelshattene bæres på hodet uansett temperatur både sommer og vinter.

På samme måte som hatten kan også frakken ofte fortelle hvor man hører hjemme i det religiøse landskapet. Hatten og frakken kan fortelle om man er en jøde med sefardisk eller askenasisk bakgrunn, og hvilken retning av ortodoks jødedom man tilhører, for eksempel «Ger» fra Polen eller «Lubavitsj» fra Russland. Hatten forteller noe om den historiske opprinnelsen, og også noe om idealene som etterstrebes.

Under audiensen hos president Reuven Rivlin lot jeg blikket gå fra den ene hatten til den andre. Hattene hadde ulike former og var i ulike størrelser. Noen var runde, andre var spisse, noen lignet en jødisk kippa, men den lilla fargen tydet nok på en katolsk kardinal.

Kirke-mennene bar stolte sine hodeplagg. Kirke-kvinnene hadde nonneslør i sort, hvitt og blått. I dag var dagen for den årlige mottakelsen i president-palasset for alle kirkeledere i Israel. Så i dag var «alle» her: de ortodokse, både de russiske og de greske, de katolske, de armenske og de etiopiske.

De som manglet hatter, men bare hadde en enkel rundsnipp var fra den evangeliske leiren. Og så var det noen av oss som skilte oss ut fordi vi verken hadde hodeplagg, eller noen form for «kirke-klær».

Jeg hadde tatt bussen fra sentrum og ankom mottakelsen til fots. Det var det flere andre som hadde gjort også. Men mens vi sto i innsjekkingskø kom de sorte, fine bilene og kjørte opp foran inngangen. Ut steg biskoper og patriarker med både kors og septer, foruten hatt og kirkeklær. Slik så altså deler av «det kristne Israel» ut.

Jeg har ingenting imot «kirkeklær». Det er ofte et fargerikt innslag og forteller om det store kristne mangfoldet denne byen rommer. Om hatten er flat, rund eller spiss, spiller ingen stor rolle. Det viktigste er om det er hjerter i brann for Jesus, for Israel og det jødiske folk.

Men mens jeg satt der mellom alle de forskjellige hattene og hørte på presidentens tale, etterfulgt av innenriksminister Arye Deris tale, kunne jeg ikke annet enn å undre meg over hvor langt kristendommen på mange måter hadde fjernet seg fra sitt opprinnelige opphav.

Messias-bevegelsen som begynte som en jødisk bevegelse for 2000 år siden, og som var en integrert del av jødedommene i det første århundret, var blitt til en ny religion, Kristendom.

Kristendommens vugge var jødedommen på Jesu tid. Men sittende blant alle disse forskjellige hattene fikk tankene mine vinger. Jeg kunne ikke annet enn å spørre meg selv om vi kanskje hadde fjernet oss vel mye fra våre jødiske røtter.

Kanskje så mye at dagens jøder ikke lenger forbinder Kirken og kristendommen med noen form for jødedom. I løpet av 2000 år har jødedom og kristendom vokst til å bli to helt forskjellige religioner. Mens det egentlig fra begynnelsen var en og den samme.

Jesus var jøde som snakket til andre jøder i det første århundret. Men budskapet hans sprengte første århundrets jødedom, og det hadde sprengkraft i seg til å nå ut til hele verden. Men jeg satt likevel og undret meg over om Kirken hadde fjernet seg vel mye fra sitt opphav.

Alle klærne, hattene, korsene og septerne, var så klart ikke så viktige, men kunne de likevel være en sperre? Jesus skapte ikke en ny religion. Kanskje forstår jeg nå bedre hvorfor de messianske jødene i dagens Israel ikke vil identifisere seg med et spesielt kirkesamfunn. De vil tilbake til en genuin messiansk jødedom. De vil ikke være en del av en oppsplittet Kirke.

Jeg lot blikket igjen gli over hattene. Jødedom var unektelig blitt til kristendom. Men tror vi kristne at vi virkelig kan stå på egne ben? Glemmer vi hvor vår tro har sine røtter? Har vi fjernet oss så mye fra utgangspunktet at en jøde i dag ikke lenger ser noen forbindelse mellom den kristne tro og dens jødiske opphav?

En prest som nylig deltok på et av Caspari-senterets kurs om «Den jødiske Jesus» uttrykte seg slik ved kursets slutt: «Jeg har i løpet av mine mer enn 30 år som prest aldri før tenkt over at Han som sitter ved Faderens høyre hånd, er en jøde…»

Kanskje noe å tenke over for flere?