Martin-saken: Hva godt kan det komme ut av det?

Dette spørsmålet ble stilt i et debattinnlegg for noen dager siden med tittelen «Det er ingen menneskerett å være leirleder». «Martin»-saken har blitt brettet ut i Dagen på et så detaljert nivå at det kjennes litt ubehagelig. Noen involverte kan føle seg urettferdig behandlet. Andre kjenner kanskje på anger, men mange blir berørt av å få et slikt innblikk i en sår sak.

Det er to spørsmål som går om hverandre. For det ene «var det riktig å sette strek for Martin?» og «var det riktig fremgangsmåte av kretsstyret og han som ga beskjeden?» Det er godt at det sittende kretsstyret i Imf Sør sterkt har beklaget måten Martin ble utestengt på. Men til nå fastholder man i styret at vedtaket var riktig.

Hvis man vil prøve å ta lærdom og ikke bare plassere skyld og ansvar, kan det være nyttig med noen reflekterende spørsmål:

• Hvorfor ble «Martin» med som leder fra begynnelsen av?

• Kan hans tilstedeværelse ha betydd et godt budskap til barna?

• Følte noen ansvar for å rettlede ham. Hvorfor eller hvorfor ikke?

• Var det en regel at ingen voksne skulle være alene voksen sammen med barn?

• Var leietagerne fra Vestlandet forberedt på at «Martin» var med på leir?

• Før vedtaket, reflekterte man over alternative fremgangsmåter?

• Tok man i betraktning at frykten kunne være ubegrunnet?

• Sier man opp ansatte i arbeidslivet av frykt for at de kan gjøre noe galt?

• Ba man om vurdering fra dem som kjente «Martin» på leir godt?

• Vurderte man det negative vitnesbyrdet som lå i å «si opp» «Martin»?

• Hva betyr kristen ydmykhet i denne situasjonen?

• Kan tidspress brukes som unnskyldning?

Nå er det alltid lett å være etterpåklok. Men mitt spørsmål er om man kunne ha snudd det hele på hodet og tenkt som så:

I kristne organisasjoner arbeider man med mennesker hele tiden. Leirarbeid er, foruten forkynnelse, også å hjelpe barn og unge til å bli sosiale og modne mennesker. Det er mange blant oss som ikke er A4-mennesker. Kunne man på Audnastrand modellere at også folk som er litt annerledes kan være medhjelpere?

Jeg er urolig for at det som nå foregår i Dagen bare blir å henge ut aktører og prosesser og å gi plass til dem som har behov for å unnskylde og forklare hva man husker fra tiden da saken var oppe.

Min oppfordring er at Imf Sør inviterer til en samtale med dem som er involvert/engasjert, der bønn og ettertanke står sentralt, hvor man også ser på hvordan dette kan bli til noe godt.

Husker du Jesu ord om «disse mine minste brødre»? «Martin»-saken handler om en sånn person

ImF Sør: Beklagelse av prosess og noen oppklaringer