Maskulinitet og jobb

Nylig kunne vi lese om bevegelsen «Krigerne» her i Dagen, som blant annet beskriver hvordan unge menn tar tak i eget åndelig liv og holder hverandre ansvarlig for gode valg og for fornyelse av sitt åndelige liv. Sammen med et økende behov for egne mannsmøter, bøker som oppmuntrer menn til å innta en tydeligere rolle som nettopp menn og debatter om feminisering av kirke- og menighetsuttrykk, er dette del av en samme trend.

Kanskje skolevalgseieren til Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom under sist valg, også er del av den samme trenden. Skillelinjen mellom kjønnene blir for utvasket og det er behov for å gjenoppdage noen sider ved oss selv – som menn.

Jeg har hatt gleden av å undervise om arbeidets teologi og et positivt, kristent samfunnsengasjement gjennom de siste ti-tjue år. Det er slående at det uansett sammenheng treffer en nerve i tilhørerne, og kanskje spesielt hos menn. Budskapet om at de kan bidra til mer enn å kjøre lyd, PowerPoint og drive søndagsskole i kirker og menigheter, treffer en dypfølt opplevelse og behov: Å få skape, innta, engasjeres i noe som sammenfaller med egne interesser og utrustning.

Det at Gud kan være like interessert i vår arbeidshverdag, hvor de fleste av oss bruker mellom 35 og 50 timer i uken, får mange til å senke skuldre og finne tilbake til en dyptliggende kobling mellom hjertets engasjement fra barnsbein av og det livet de lever som voksne. De slipper å se engasjementet i kirke og menighet som en motsetning til karriere og jobb.

Når unge, kristne menn i 2023 forsøker å gjenfinne sin rolle, tror jeg den gode, gamle haugianske tanken må finne et fornyet uttrykk. Jeg håper «krigerne» ikke bare går på kne for Gud for eget og andres indre liv, men for at Guds kjærlighet skal synes gjennom Jesu etterfølgere på ethvert samfunnsområde. Kjærligheten til Gud og nesten må komme til uttrykk i et kall og engasjement for å forbedre alle sider ved vårt samfunnsliv.

Knelende bønn og syndsbekjennelse: Nytt konsept brer om seg på kristne skoler

Da haugianerne startet bedrifter, skoler, engasjerte seg politisk og for misjon utover 1800-tallet, var det ikke bare med turbofart og glød. Det var som svar på høyst reelle utfordringer i samtiden. Folk var sultne. Fattige. Undertrykte – i hvert fall politisk. Hauge og hans etterfølgere så dette – og brukte sin maskulinitet til å gjøre noe med det. De slapp dessuten kvinnene til, på en måte som var særdeles nyskapende i sin samtid. Kreativitet og gründerkraft er altså ikke forbeholdt menn!

Hva er vår tids utfordringer? De bør ikke være så vanskelig å få øye på! Vi har de store utfordringene knyttet til menneskehetens langsiktige eksistensgrunnlag: Klimakrisen. Som følge av dette får vi i økende grad utfordringer med matsikkerhet og kritiske ressurser. Vi har synkende tillit til demokratiet. Begge disse problemstillingene burde få alle troende engasjert i politikk – enten i et parti eller interesseorganisasjon.

Vi har krig og geopolitisk spenning og manglende forståelse mellom Kina og Vesten og mellom Russland og Vesten. Vi har dessuten migrasjonsutfordringer og integreringsutfordringer. I tillegg kommer arbeidsledighet, spesielt blant unge, i mange deler av verden – og derved behov for mer nyskaping og jobbskaping. Dette peker på behovet for flere haugianske gründere!

I vårt eget samfunn er ensomhet og psykiske lidelser et økende problem. Vi har økende problemer med integrering og ungdomskriminalitet i hovedstaden. Her trengs det flere Jesu etterfølgere som del av løsningen.

Ingen av oss kan fortsette helt i samme tralten dersom vi skal bidra til å løse disse utfordringene. Alle Jesu etterfølgere må med! Jeg tror unge menn spesielt, men også unge kvinner, vil la seg trigge, om vi i våre kristne sammenhenger i større grad underviser og utruster til en helhetlig forståelse av Guds rike, hvor sjelenes frelse og forvalteransvaret for Guds verden ikke er frakoblet, men henger sammen. Kanskje vi da kan se en ny haugiansk bevegelse vokse fram, og med den: også at flere finner troen på Jesus.