Materialismen i lys av relativitetsteorien

Med termen «materialisme» mener jeg her ikke den moralsk-relaterte materialisme i første rekke, men det filosofiske tankesystem som benevnes materialisme.

Materialismen er det filosofiske system som hevder at alt som er til har sin begynnelse og ende i materiens verden – det vil si den for mennesket sansbare og målbare virkelighet, og materialismen vil hevde at alt kan forklares ut fra ett eller noen få grunnelementer.

Materialismen vil vel ikke benekte den subjektive og åndelige dimensjon hos mennesket, men mener altså at dette er en sekundær følge av den materielle og legemlige side.

Yndlingstemaet hos filosofer til alle tider har vel egentlig alltid dreid seg om dette: Hva er forholdet mellom min indre opplevelse av verden, og den ytre, «egentlige» verden? Hva er illusjon og hva er virkelighet?

Vitenskapens uvitenskapelige premiss

Er alt egentlig subjektivt, eller er alt egentlig objektivt, eller er vi avhengige av begge sider? Og om vi må ha begge sider – hva er det mest grunnleggende, ånd eller materie? Og hva viser historien oss?

Dessuten: Hva kan forskningen bidra med? Det har ofte vært en viss spenning mellom tro og vitenskap – mellom hva Bibelen sier og hva som sies å være bevist gjennom forskning og vitenskap.

For min del har det ofte vært tilfredsstillende å kunne slå fast at Bibelens ord viser seg å være mer i overensstemmelse med virkelighetens verden enn etablerte vitenskapelige «sannheter».

Her i denne artikkelen vil jeg særlig ta for meg en sak som sjelden blir nevnt – nemlig at Albert Einstein og relativitetsteorien på mange måter har gitt det materialistiske verdensbilde et banesår.

La meg forsøke å forklare hva jeg mener.

Da det var viktig for materialistene å kunne påvise at det finnes en ytre, konstant, materiell og «objektiv» virkelighet – en virkelighet som er der uberoende av om en eller annen person «subjektivt» føler og ser noe, var det viktig for materialistene å kunne fastslå at det finnes et konstant rom, eller en ytre «eter» som er uberoende av en iakttaker eller observatør.

Man mente at modellen den klassiske fysikken hadde dannet seg, der rom og tid var konstante størrelser – størrelser som var uberoende av en eller annen iakttaker, at den modellen var bortimot perfekt.

Isaac Newton, som riktignok var en engasjert troende, og som skrev avhandlinger om bibelske bøker – hadde på en overbevisende måte vist oss noe av den store sammenhengen som rådet i universet. Dette rokket nok ikke ved Newtons tro, men andre finner at ved slike lovmessigheter i universet, kunne man like godt sjalte ut Gud og Skaperen. Alt var omtrent som et stort urverk som fulgte sine helt bestemte lover og baner.

Men så kom den store overraskelsen: Det viste seg nemlig at den klassiske modellen ikke holdt mål, når man skulle til å beregne det som skjer på atomnivå.

Den største overraskelsen var kanskje dette med lyshastigheten – som viser seg å være konstant, uberoende av iakttakerens bevegelse i forhold lyskilden. Den «eter» og «etervind» som man ville avdekke, fantes altså ikke!

Konklusjonen på disse målingene munnet ut i relativitetsteorien, som igjen slo fast at rom, tid og materie – altså nettopp det vi forstår med en ytre, objektive, og konstant virkelighet – nettopp dette viser seg ikke å kunne beskrives, uten i forhold til en observatør, en iakttaker, et subjekt – «en sjel som ser og opplever»!

Eller sagt på en litt mer teknisk måte: Et absolutt koordinatsystem (objekter) som ikke tar hensyn til en iakttaker (subjekter), er ikke mulig å etablere!

I dag sitter altså da også vitenskapen med den erkjennelse av at rom, tid og materie ikke er konstante størrelser, men må sees i sammenheng med iakttakere, observatører!

Vitenskap og gudstro

Hvor er da den ytre, konstante virkelighet som er uberoende av subjektet eller personen som ser og opplever? At Einstein selv også ga uttrykk for en gudstro, kan også være et poeng i denne sammenheng.

Vitenskapen i dag kan derfor – slik jeg ser det – mye lettere slutte seg til det bibelske utsagn om opphavet, som sier: « – og Guds Ånd svevde over vannene» (1 Mos 1,2) – ja, mye heller det enn materialistenes utgangspunkt som sier: «– og grunnstoffene svevde i rommet». For et slikt utsagn er både mangelfullt og uvitenskapelig i lys av relativitetsteorien!