Måtte Gud forby at prestene får rett
For så vidt kan det synes som om prester og biskoper - kanskje motstrebende - tror at de må erkjenne Kirkens vei mot undergangen, i en mer global målestokk, skriver Einar Kr. Holtet.
Mektige menn byggetgudshus i gammel tid. De imponerende byggverk kom til å stå som manifestasjoner av deres egen makt og omsorg for sine undersåtter, og som symboler på gudstro - i århundrer.
Kirkebygg står fortsatt. Noen av dem står i Norge - og blir for en del vedlikeholdt og satt i stand. Noen få brennes ned. Andre råtner.
Men hva skjer med vår åndelige kirke? Der hvor det materielle forfallet ennå ikke har hatt tid til å virke på en fysisk kirkebygning, der burde det kanskje også være håp om at budskapet fra kirkebygger nummer én, mannen fra Nasaret, kan stå seg i vår sekulære tid?
Jeg tviler. Og hvorfor? La meg ta utgangspunkt i den norske Presteforeningens indre strid, en høyaktuell forekomst.
Tross disse dagers omfattende markering av manglende pietet, blant troende og ikke-troende, blant likegyldige så vel som fromme: Norske prester og biskoper krangler så busta fyker om hva Kirkens grunnlag påbyr dem.
Akkurat nå slåss de om hvorvidt Kirken, den norske - skal kunne vie homofile!
Dette er en symbolsak, slik jeg ser det. En symbolsak som avslører hvor langt tvilen har gnaget seg inn i den norske prestesjelen.
Den avslører tilstanden i Kirken, hvor en lang rekke «tvilsspørsmål» (ikke trosspørsmål) i de senere år har vist oss Kirken som en vaklende mastodont.
I denne situasjonen er det de frittstående kristne samfunn og moskeene og templene som trekker menneskene til seg.
For «noe» blir mennesket alltid dratt imot. Merkelig, ikke sant?
Moderne ateister hevder naturligvis at selveste julebudskapet er en lysfest i desembermørket og that's it. Vi trenger en fest i mørketiden - og kirkeklokkenes klang er i grunnen vakkert. Men that's it!
Et slikt syn gjenspeiler tidsånden. Det som forundrer meg er imidlertid at Kirkens egne ledere, biskopene - og prestene - så tydelig viser at de har mistet grepet.
Deres ulike vedtak og uttrykte holdninger forteller oss alle med tindrende klarhet at Kirkens ledere ikke lenger selv tror at Kirken er bygget på fjell - men på løs sand.
Noen av dem tror åpenbart at Bibelens bud ikke lenger er gangbar mynt. Noen av dem har åpenbart startet en kristen flukt fra egne verdier. På en ferniss av en overflate står de og forkynner det budskap de knapt selv kan godta.
Enkelte, som Karsten Isachsen, ser ut til å ha forlatt budskapet helt og holdent.
Skriften? Ordet? Mesteren? Hvor ble det av det hele?
Man undres. Er det noe rart, da, at ateismen vinner frem over en hel klode? Litt mer her, litt mindre der. I materialismens ånd forvitrer kristendommen og budene.
Og jeg spør: Hvordan kan Kirken tenke seg å samle folk, være menneskefiskere, i dette opprørte hav hvor ingen vettuge sjøfolk kan tenke seg å kaste loss?
Dette er en tanke som også Kirken dessverre synes å ha gitt opp. Prestene messer for sine skrinne menigheter, mens flertallet søker tilflukt - ikke hos Herren - men i barskapet på hytta. Eller i sine velfylte hjem.
De geistlige har øyensynlig bøyet seg for noe de etter hvert kanskje tvinges til å erkjenne som Human-Etisk Forbunds endelige seier i den snevre, norske sfære.
For så vidt kan det synes som om prester og biskoper - kanskje motstrebende - tror at de må erkjenne Kirkens vei mot undergangen, i en mer global målestokk.
Måtte Gud forby at de får rett.