Debatt
MDGs narkotikakrig – langt fra virkeligheten
MDG graver veldig dypt i argumentposen når de nå i aviser over hele landet henter fram et Richard Nixon-sitat fra 1970 for å beskrive norsk narkotikapolitikk; «war on drugs». MDGs ruspolitiske talsperson, Jonas Ali Ghanizadeh, bruker det også i et innlegg i Dagen 3. september.
Innlegget om narkotikakrig er et spark til Sp-lederen. Vedum klarer å svare for seg selv, men det er verdt å knytte noen generelle kommentarer til den stadige henvisningen til «war on drugs» i den norske rusdebatten. Ghanizadeh og MDG er nemlig på langt nær alene om å bruke denne krigsmetaforen for å sverte norsk ruspolitikk.
Annonse
La det være sagt, klart og tydelig: Det er helt meningsløst å bruke «war on drugs» som karakteristikk av narkotikapolitikken her i landet. Det er mulig at noen uvitende sjeler lar seg lure, og kanskje skaffer det noen billige stemmer til MDG. Men som beskrivelse av realitetene, er det helt skivebom.
Ting kan absolutt bli bedre i norsk ruspolitikk, men vi er kanskje et av landene som ligger aller lengst unna en «war on drugs». Det er ikke for ingenting at vi i FN-sammenheng blir betraktet som et av de mest progressive landene. Vi har en kunnskapsbasert, bred og balansert ruspolitikk som tar i bruk et bredt spekter av virkemidler innenfor forebygging, tidlig intervensjon, behandling, rehabilitering og skadereduksjon.
Når MDG nå anbefaler å gi rusmisbrukere hjelp og ikke straff, er de mildt sagt mange år på etterskudd. Gammelt nytt! Dreiningen på rusfeltet fra straff til helse startet for mange år siden. Det er bygd opp et omfattende hjelpeapparat for folk med rusproblemer her i landet. Alle som ønsker det, kan når som helst melde seg og få hjelp. Helsehjelp, uten fare for å bli straffet.
Også hjelpeapparatet kan bli bedre, samtidig som vi i internasjonal målestokk har et bedre utbygd apparat for behandling og skadereduksjon enn de fleste andre land.
Rusbehandling er ikke enkelt. Men at hjelpetiltakene ikke alltid strekker til, kan man ikke skylde bare på politikere eller fagfolk i hjelpeapparatet. Alle som er eller har vært rusavhengige, og alle som har snakket med rusavhengige, vet at man ofte må gjennom både tre, fem og ti forsøk med hjelpetiltak før man lykkes. Selv om hjelpeapparatet gjør så godt de kan. Noen sier at de ikke klarer å snu før de ser døden i hvitøyet eller står i fare for å miste barn og ektefelle. Eller noe annet veldig dramatisk i livet.
Norge er også bedre enn de fleste andre land med tiltak innenfor forebygging og skadereduksjon, og resultatene er gode. Men ikke alt er bra, og vi bør absolutt gjøre mer av det som fungerer. Men da må man ta utgangspunkt i en reell beskrivelse av dagens problem og politikk, ikke billige slagord fra 1970-årenes USA.
