Med en fot i småbarnsfase og en i eldreomsorgsfase

Utenom det siste året, så har trenden i samfunnet vært at alderen på førstegangsfødende har gått opp. Det betyr at en større andel av de som er i småbarnsfasen, også tidligere blir pårørende for sjuke foreldre.

Jeg har hørt til den gruppen som har vært med å dra gjennomsnittsalderen opp blant småbarnsforeldre, og samtidig hatt en fot i småbarnsfasen og en i eldreomsorgsfasen. Jeg opplevde en uforholdsmessig større samfunnsbevissthet om småbarnsfasen enn den delen av eldrefasen, hvor hjelpebehov oppstår.

Først i ettertid ble jeg bevisst på hvor mye pårørende sin innsikt i de ulike tilbudene kommunen har, kan påvirke livskvaliteten til den eldre. Særlig de som ikke er kommet inn under hjemmetjenesten enda, men som er blitt skrøpeligere og mer isolert, kan være uvitende om tilbud som finnes,- blant annet fordi pårørende i småbarnsfasen heller ikke har kunnskap om dette. Dette kan også gjelde manglende kunnskap om tilgjengelige hjelpemidler.

Jeg tror vi kan spille hverandre bedre ved å ha større åpenhet om hva det å ha en fot i hver fase innebærer. I begge fasene er vi som mennesker i en situasjon hvor vi trenger mer hjelp og omsorg i større eller mindre grad. Det er en del av å være menneske.

Når jeg i ettertid av å ha vært med å følge våre fire eldre den siste vegbiten, sitter jeg igjen med noen refleksjoner jeg ønsker å dele. Andre har andre erfaringer,utgangspunkt og refleksjoner. (Erfaringene bygger på tida inntil nedstengningen kom.)

Jeg opplever en taushet i samfunnet om den delen av eldrefasen hvor hjelpebehov oppstår, og at det er ganske stille om eldre sine personlige kamper i denne fasen. Tor Magne Nesvik har fortalt en slik historie til NRK under temaet «Ingen skam å fortsette». Den handla blant anna om hvordan miljøskifte hadde vendt depresjon til livslyst hos en eldre mann med hjelpebehov som hadde bodd hjemme alene, og som så fikk sykehjemsplass (Historien ble fortalt uten å bagatellisere utfordringene han hadde).

Da jeg hørte historien gav det gjenkjenning i egen omsorgssituasjon. En av våre eldre ble deprimert da han etter sykdom, ble flytta til omsorgsleilighet. Etter ei tid forsøkte så kommunen å gi han et annet botilbud der han hadde eget rom, men der det var felles måltider og felles stue for de som ønska å være der. Det var som om livsgleden vendte tilbake da han kom dit. Også om en er eldre med omsorgsbehov, er det mulig å forsøke å jobbe for en endra livssituasjon som kan gi bedre livskvalitet.

Om å erkjenne at en trenger mere hjelp som pårørende. I forbindelse med at en av våre eldre fikk endra livssituasjon og ble alene (uten sertifikat), kjente jeg etter hvert at jeg ikke strakk til. Ei venninne som jobba på sjukeheimen anbefalte meg at den eldre fikk prøve dagsenteret. «De som jobber der er flinke». Etter noen dagers betenkningstid, bestemte hun seg for å prøve og vi søkte om plass. Dagsenterdagen ble ukas høydepunkt og jeg glemmer ikke de glade øynene da hun kom ut av maxi-taxien etter endt dag. Allerede første dagen fikk hun ei venninne. Å erkjenne at jeg trengte mer hjelp, ble positivt for alle.

Jeg fant etter hvert ut at det blant en del eldre er en slags dagsenterskam. Kan det være prestasjonssamfunnet vi ha skapt, som er årsaken – at å tilkjennegi svakhet gir en «degradering» som menneske. Jeg spurte en jeg kjente, om han hadde starta på senter om det ikke var for at samboeren starta først? Han var en klartenkt, reflektert mann og svarte ærlig: « Det er vel lite trolig.»

Etter at han starta, var holdningen hans at det var dagsenterdagene som holdt han oppe. En av våre eldre flytta tilbake til hjemkommunen vår på sine eldre dager og etablerte seg. Sjukdom inntraff etter noen måneder, og jeg tenkte da at også hun kunne ha glede av dagsenteret. For å ha best mulig grunnlag for å gi informasjon om dagsenteret, kontakta jeg kommunen for å spørre hvem som gikk der. Kanskje hun kjente noen fra tida da hun bodde her og som også gikk på dagsenteret.

Da viste det seg at det var taushetsplikt for å gi informasjon om dette. På en måte var det som om regelverket også bygde opp under dagsenterskammen. Vi erfarte ellers at det at en i familien fulgte den eldre fra maxi-taxien ankom til den var tilbake igjen, både var en motivasjon og en trygghet for den eldre den første dagen.

Kommunikasjon og kartlegging av ressurser. Jeg hører til en storfamilie som bor spredt. Der det er mange utfordringer i omsorgssituasjonen vil jeg understreke betydningen av møte mellom søsken ( og eventuelt ektefeller /samboere) fysisk eller digitalt og å starte tidlig nok. Innsikt i hverandres hverdagsliv og hva en i fellesskap har av ressurser, er viktig å kartlegge. Mange faktorer kan spille inn. Kanskje trengs det hjelp utenfra.. Kunnskap om konsekvenser av funksjonsnedsettelse er viktig for å sammen prøve å finne best mulige løsninger. Vi erfarte også at informasjon om både hva som blir gjort praktisk og ovenfor kommune, var viktig å dele.

Kontakt med kommunen: Vi erfarte at direktekommunikasjon med fysisk møte gjorde det lettere å tilegne seg mer kunnskap og få svar på nye spørsmål som dukka opp. Det er ei utfordring dette at «en ikke vet at en ikke vet»

Hjelpemidler: Vi venta forlenge med å ta kontakt med hjelpemiddelsentralen og ergoterapeut. Bare det at det fantes sokkepåtrekker, tilpassa klosser til å sette under sofabein m.m var ukjent. For en stiv kropp utgjorde det en forskjell. På hjemmebesøk ble det gitt informasjon om mange forskjellige hjelpemidler som vi sammen med den eldre så på, ut fra behovet hans.

Det er bruk for villige Under en dugnad traff jeg ei som nylig var blitt pensjonist. Jeg har erfart at overgangen til å bli pensjonist kan være litt tøff for enkelte, og spurte litt om den nye livssituasjonen, Hun syntes det hadde gått sånn «bob, bob» som hun sa, og kjente at hun ønska å bidra overfor eldre i livet sin siste fase. «Vi trenger hjelp» sa jeg etter ei stund. Hun ble etter hvert støttekontakt og en viktig medspiller. «Tenk at du kunne finne en som henne» sa den eldre om den gode hjelperen.

Rundt om er det flere som ønsker å bidra, slik som den gode hjelperen vår gjorde, og slik mange bidrar på ulike områder i samfunnet vårt. Det kan bety så mye med en ekstra medspiller. Er vi flere om å bære, bærer vi lettere. Det kommer både barn, voksne, og godt voksne til gode. I et samfunn trenger vi hverandre undervegs.