Mellom naivitet og frykt
I det siste har vi sett flere gledelige utviklingstrekk i debatten om det flerkulturelle Norge. Særlig gjelder dette møtet mellom islam og norsk kultur og historie.
Demonstrasjonene mot IS’ herjinger var en viktig synliggjøring av den motstanden som finnes, også i muslimske miljøer. Slike offentlige markeringer baner vei for en mer presis debatt. De gir også håp om at vi kan få en mer informert samtale om både innvandring og integrering.
Se også: – Vi står sammen mot terror - og bildeserien fra fellesdemonstrasjonen mot IS i Oslo
Annonse
Vi håper ikke minst Islamsk Råd nå benytter muligheten til å bidra til klargjøring av standpunkter slik at vi kan snakke om de utfordringene vi står overfor med utgangspunkt i faktiske forhold og ikke fordommer.
Et annet viktig bidrag i så måte var NRK-debatten for knappe to uker siden, hvor et helt knippe norske muslimer deltok, og viste et betydelig spenn seg imellom.
Stortingsrepresentant Hadia Tajik (Ap) omtalte dette med rette som den første offentlige skittentøyvasken mellom muslimer. Det er verdifullt at den bredere offentligheten får vite mer om de innbyrdes forskjellene mellom ulike muslimske miljøer, og at disse miljøene får bryne seg på de motforestillingene som finnes.
Hadia Tajik: «Gi ungdommene en koran før islamismen tar dem»
I sommer sa Oslos byrådsleder Stian Berger Røsland (H) at vi må slutte å forvente at enhver norsk borger med muslimsk bakgrunn må ta avstand fra terror og fundamentalisme. Snarere må vi legge til grunn at de fleste er imot dette i utgangspunktet.
Det er ingen grunn til å tro at det bor en latent terrorist i enhver norsk borger med muslimsk bakgrunn. Men det finnes for mange tegn på at uforsvarlige holdninger er mer utbredt i flere muslimske miljøer enn den offentlige debatten har båret preg av. Holdninger til dødsstraff for konvertitter eller for homofile handlinger er bare noen eksempler på dette.
Det finnes en skepsis til islam og muslimer som ligner mer på fordommer og frykt enn på velbegrunnede standpunkter.
Dette handler delvis om frykten for demografisk overtakelse. Denne frykten blir blant annet dempet av den nyeste innvandringsoversikten.
Annonse
Aftenposten meldte lørdag at det i 2013 bodde drøyt 82.000 polakker i Norge, og at den polsknorske befolkningen fra 2010-2013 økte med mer enn det totale antallet på den pakistansknorske befolkningen, selv om innvandringen fra Pakistan startet så tidlig som på 1970-tallet.
Men det finnes også en underlig naivitet i den norske debatten, hvor man fra ledende politisk hold har vært alt for lite villige til å snakke om de reelle utfordringene som finnes, blant annet knytte til manglende respekt for ytrings- og religionsfrihet.
Det er ikke lett å forstå hvorfor motviljen til å debattere dette har vært så stor. Når debatter skyves under teppet, fører det gjerne til at de først blir mer tilspisset, og senere oppstår med større styrke. Det er ingen grunn til å overse de faktiske utfordringene som følger med en betydelig vekst i den muslimske befolkningen.
Her skulle det også påhvile norske imamer et naturlig ansvar for å fortelle om islams forhold til vold som virkemiddel. Muslimske teologer vil kunne bidra til en mer opplysende debatt om forholdet mellom religion og politikk i islam, blant annet.
Vi må som storsamfunn kunne forvente at de må stå til ansvar for egne holdninger, og at de bidrar aktivt til å forklare hvilket tankegods de selv formidler.
