Mellomkirkelig råd og folkeretten
Mitt innlegg i Dagen 10.08. om Israel og folkeretten har skapt mye engasjement. Kritikerne framsetter påstander om Mellomkirkelig råd (MKR) som nødvendiggjør noen presiseringer.
La det være helt klart: MKR anerkjenner staten Israels rett til å eksistere innenfor trygge grenser. Vi vil at Israel skal bevares som en demokratisk rettsstat med like rettigheter for alle borgere og respekt for internasjonal rett. MKR tar avstand fra alle former for antisemittisme, og vi går ikke inn for å boikotte staten Israel.
Flere debattanter hevder at dersom jeg satte meg grundigere inn i de historiske forholdene, ville jeg gi dem rett. Slik er det nok ikke.
Annonse
Vi må respektere at det er mulig å ha ulik forståelse av Balfourerklæringen og dokumentene knyttet til møtet i San Remo. Jeg fastholder at det ikke er en direkte juridisk sammenheng mellom disse dokumentenes løfter om et nasjonalt hjemland for jødene og staten Israels opprettelse i 1948.
Dokumentene definerer heller ikke grensene for dagens Israel. Jeg aksepterer at andre kan ha et annet syn, selv om jeg mener det ikke stemmer med de historiske fakta.
Vi kan sløse bort mye energi på å debattere dette. Mitt poeng i innlegget 10.08 var at det er et blindspor i arbeidet for en varig fredsløsning, å dvele ved dokumentene fra mellomkrigstiden.
En fredsløsning, inkludert avklaring av grenser, vil måtte skje gjennom politiske forhandlinger mellom israelske og palestinske myndigheter og i samforståelse med det internasjonale samfunnet. Her vil det være snakk om folkeretten og avtaler inngått både før og etter 1948, men også om realpolitikk.
Jeg mener at det er en utopi å tro at Israel skal få aksept for å annektere Vestbredden og innlemme hele Jerusalem i Israel, ved å legge dokumentene fra mellomkrigstida på forhandlingsbordet. Vi som vil Israel vel, må være realistiske, se framover og bidra til løsninger som kan etablere en varig og rettferdig fred for begge parter.
Å sette merkelappen «antisemittisme» på mine og MKRs meninger, kan oppfattes som en hersketeknikk. Det får så være, men det som bekymrer meg mer er at man da setter likhetstegn mellom kritikk av israelsk politikk og skepsis og hat mot jøder.
I MKR er vi veldig tydelige på at jøder generelt ikke er ansvarlig for israelsk politikk. Vi vet av undersøkelser at mange av de som oppgir at de er kritiske til jøder, angir israelske myndigheters politikk som en viktig grunn. Dersom vi blander dette sammen, kan vi bidra til at antisemittismen får grobunn.
Antisemittismen øker nå mange steder, og vi har et stort ansvar for å avdekke hva dette handler om. I omskiftelige og usikre tider, har de gamle antisemittiske trollene, som holder liv i understrømmen av jødehat i vår kultur, en tendens til å poppe opp i igjen.
Annonse
Jøder blir nok en gang syndebukker når tilværelsen blir vanskelig. Vi må ta antisemittismen på alvor og gjøre alt vi kan for å bekjempe den. Det krever saklighet og evne til å skille mellom politiske argumenter og oppgjør mot jødehat.
