«Men i Herren er ikke … mannen … noe uten kvinnen»

For «mannen (blir jo alltid) født av en kvinne» (1. Kor 11,11 + 12). Dette er ikke klipp og lim, men en forkortet sannhet.

Mannen skylder sin mor sitt liv, og siden alt er blitt skapt, i himmelen og på jorden i Kristus (Kol 1,16), er den kristne mann ingenting uten kvinnen. Han er sin mor stor takk skyldig for at han fikk livet, og ikke ble abortert bort fra livet (som mange menn ivrer for; barn nå er bare til plunder og heft).

Hvordan har vi menn lønnet kvinnekjønnet for denne sannheten?

Vi leste i Dagen 10.11 hvordan Hamas lønner en ung, klok, språkkyndig, velutdannet dame, ved en regel om at en slektning, som tydeligvis har imot henne, ikke har gitt et krevd samtykke for utreise. Hun må, og vil kjempe for sin frihet, slik kvinnesakskvinnene Gina Krog og Fredrikke Marie Qvam gjorde det for 110 år siden.

Hamas hindrer kvinner i å reise ut av Gaza

Eller restaurantinnehaversken i Afghanistan som ikke lenger tør å holde åpent; ei heller tør noen å benytte restauranten på grunn av Talibans forkvaklede kvinnesyn.

Vi kan ikke bedømme islamister, som sverger til en middelaldersk verdensforståelse, ut fra en kristen målestokk. Jesus løftet kvinneforståelsen milevis. Men hvordan har vi menn i et kristent land lønne kvinnekjønnet for den sannheten?

Kvinner fikk full stemmerett i 1913 (en suksessiv dragkamp fra 1901). Ut fra pedagogen Viggo Ullmanns ord, som var for kvinners fulle stemmerett, kan man lure på om kvinnen egentlig kunne være verdig til å bli sett på som helt menneske?

«Kvinden har aldeles den samme Ret til at være Menneske og til at skaffe sig menneskelig Oplysning, som vi Mænd har», sa Viggo Ullmann i Stortinget i 1890» (Store norske; Elisabeth Lønnå, 5.8.19).

Verre var det med de skrifttro. «Det hardeste innlegget i debatten kom fra biskopen Johan Christian Heuch. Med henvisning til den hellige skrift mente han at det var mot Guds skaperordning at kvinner skulle ha stemmerett og dermed delta i det offentlige liv. Da ville familien oppløses, moralen ødelegges, samfunnet komme ut av likevekt og kvinnen ville bli til «et vanskabt Misfoster …, et Neutrum» (samme).

Så til poenget. Jeg underkjenner absolutt ikke Paulus’ ord om «at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud» (1. Kor 11,3). Dette har Paulus gått nærmere inn på i Ef 5,22–25, og vi ser at han taler om ekteskapet:

«De gifte kvinner skal underordne seg under mennene sine som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; … Likesom kirken underordner seg under Kristus, skal en kvinne underordne seg under sin mann i alt. Dere menn skal elske hustruene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den.»

Da jeg gikk på bibelskole på Fjellhaug i 97/98, sa rektor Egil Sjaastad noen kloke ord til ungdommene og 50+-meg. Når alle steiner er snudd, alle argumenter er brukt opp, og man ennå ikke har blitt enige, er det mannens oppgave – ut fra denne rollemodellen – å skjære igjennom, og si: Slik gjør vi det! (fritt gjengitt)

Jeg har i min tid på Ås Menighetshus (80/90-tallet) møtt noen slike eldre ektepar som har levd slik. De var rett og slett lykkelige.

Så til den prestelige siden. Vi er alle, kvinner og menn, prester for Gud, «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk» (1. Pet 2,9). « … vi alle ett legeme i Kristus, … men hver for oss er vi hverandres lemmer» (Rom 12,5).

«Her (altså innfor Gud) er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus» (Gal 3,28). Og vi kan legge til Gal 5,1: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast …» For at det skulle herske orden i de unge menighetene innsatte apostlene eldste og diakoner. Gud er ordens Gud. I hjemmet, som i menigheten.

Mens kvinner i Gaza i dag ikke kan reise uten diskriminerende restriksjoner, vanligvis med en mann som følge, sto kvinner som Marie Monsen og Annie Skau Berntsen ofte helt alene på misjonsmarken.

Det kunne de. Selvsagt, for ingen har vel med klare ord påstått at ikke kvinner hører like godt fra Herren som menn, noe disse to er utsøkte eksempler på. Men skulle de hatt en tjeneste i Norge, utsenderlandet, da måtte de funnet seg i noen «diskriminerende restriksjoner», som at de ikke kunne bli prester eller eldste, noe de til fulle var i sin gjerning.

Den var god nok for misjonsmarken; der trengte de ikke noe annet mellomledd enn Den Hellige Ånd. Han ledet dem, ikke noe menighetsråd eller mannlig eldstekollegium.

Ja, vi elsker de kvinnelige misjonærene, eller sangevangelistene Marit og Irene, for å nevne to andre! Har de vært avhengige av menn for å utføre sitt liv i vekkelse?

Jeg antar at svaret er nei. Men de har garantert vært avhengige av Ånden. Og der «hvor Herrens Ånd er, der er frihet» (2. Kor 3,17).

Ikke en åndsfrihet uten ansvar, og ikke som noen motsetning til en god, levende og bibelsk menighetsorden. Men jeg har vært for lenge i Frelsesarmeen, og erfart dyktig kvinnelig lederskap, til å fastholde et restriktivt kvinnesyn. Oddvar Søvik, som blir beskyldt for det ene og andre, har vært en øyeåpner for meg i så måte.