«Men vi var ikke hjemme»

«Mennesket skal ikke være alle steder fra», skrev Knut Hamsun. «Det skal være hjemmefra.» Vi kommer alle fra et sted, og vi er alle på vei et sted. Vi blir født, og vi dør, har både utfartstrang og hjemlengsel. Det er en skjebne alle mennesker deler.

Men hvor er nå «hjemme»?

Prest og forfatter Henri Nouwen hevder at mennesket bærer i seg et indre minne om en paradisisk tilstand hun en gang erfarte, men som nå er tapt: «Vi var uskyldige før vi begynte å føle oss skyldige; vi var i lyset før vi steg inn i mørket; vi var hjemme før vi begynte å lete etter et hjem.» Denne spagaten mellom det som har vært, det som er, og det som kan bli, fyller øyeblikket med spenning.

Og uro.

Erfaring av mangel

Nettopp «uro» er overskriften psykiater Finn Skårderud bruker som en beskrivelse på det moderne selvet. Å være menneske i vår tid er ikke bare preget av fleksibilitet og muligheter, men bærer også i seg en erfaring av mangel – at jeg ikke kan nok, vet nok, får til nok.

Og denne mangelen føder fram en lengsel – eller kanskje enda mer en rotløshet, siden den ikke har presise steder for verken avgang eller ankomst. «Å miste noe man har, vil ofte være et vondt tap. Man sørger og vet det. Å miste noe man aldri har hatt – men allikevel trenger – kan være vondere. Man sørger uten å vite over hva.»

Kanskje er det hjemmet vi savner.

Trekker oss mot Gud

Ikke huset eller hytta, men stedet hvor alt liv begynner og til sist vil vende tilbake. Vi er dømt til å lengte, og jeg skriver for å gi lengselen en adresse. Ikke fordi jeg har noe banebrytende nytt å melde:

Mange har gått dit før, og få har forklart veien bedre enn kirkefader Augustin. I et kjent sitat fra begynnelsen av sine bekjennelser skriver han om Gud: «For du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Som gravitasjonen trekker oss mot bakken vi står på, er vi skapt med lengsler og begjær som trekker oss mot Gud.

Vi lengter hjem, og i denne boken tar jeg det for gitt at hjemme er der hvor Gud er. Jesu gripende fortelling i Lukasevangeliet kapittel 15 om den bortkomne sønnen som kommer hjem etter å ha kastet bort verdier og verdighet på piker, vin og sang, illustrerer nettopp dette: Hjem er der hvor far er, og å komme hjem er å få relasjonen med ham gjenopprettet.

Men det er mer.

Verken hjemme eller borte

Hvis behovet for å få forholdet til Gud på rett kjøl var alt som var å si om saken, kunne vi stoppet her – og dette kunne vært en brosjyre i stedet for en bok. Gud er jo overalt, nærmere enn vår egen pust og lydhør for hva det måtte være når det måtte være.

Spørsmålet er hvorfor jeg kan kjenne meg hjemløs også når jeg har funnet Gud og gitt ham et hjem i hjertet mitt. Hvorfor jeg kan helgardere og krysse av i alle rutene på tippekupongen: Hjemme. Borte. Uavgjort. Jeg er verken helt hjemme eller helt borte.

Det noe uavgjort over menneskelivet. I hvert fall mitt.

Himmelen på jorden

Hvis hjem bare var et sted, ville Jesu fortelling endt i fest og feiring fordi sønnen som var tapt, nå er funnet. Det gjør den ikke. Den ender i stedet i et åpent spørsmål til annen sønn som har bodd hjemme hele tiden, men som likevel er på tur.

Så kanskje er det å være hjemme en tilstand, ikke et sted. Det er ikke bare å finne Gud, men å finne hvile i Gud. Det handler om å være til stede; å være våken og oppmerksom; å ha fått prioriteringene rett; å ha gitt lengselen mål og retning.

Jeg snakker ikke om å komme hjem i betydningen av å komme til himmelen når vi dør, men om å se mer av himmelen på jorden mens vi lever. For som den franske forfatteren Marcel Proust har sagt, består ikke den virkelige oppdagelsesreisen i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne.

Ble med forsøket

Og apropos Proust:

En sommer for noen år siden fikk jeg et anfall av intellektuelt overmot og kastet meg over verdens lengste roman: På sporet av den tapte tid av nettopp Proust. Det ble med forsøket; etter snaue halvtimen konkluderte jeg med forleggeren som i sin tid refuserte ham: «Jeg er kanskje komplett idiot, men jeg skjønner ikke hvordan en mann kan bruke 30 sider på å beskrive hvordan han snur og vender seg i sengen før han får sove.»

Jeg er sikkert også en idiot, men kanskje ikke komplett – dessuten liker jeg nok ideen Proust mer enn forfatteren Proust. I hvert fall slik filosofen Walter Benjamin beskriver hans forfatterskap:

Han [Proust] er jo helt gjennomsyret av sannheten om at vi mangler tid til å leve de virkelige dramaene i den tilværelsen som er bestemt for oss. Det får oss til å eldes. Ikke noe annet. Rynkene og foldene i ansiktet bokfører de store lidelsene, lastene, erkjennelsene som besøkte oss – men vi, herskapet, var ikke hjemme.

Suser forbi

Herfra kommer tittelen på denne boka. Vi mangler tid og tilstedeværelse for å leve de virkelige dramaene i den tilværelsen som er bestemt for oss, så vi er ikke hjemme. Smak på den påstanden. Jeg skal skrive mer om tid senere, men vil blottlegge en antakelse allerede i begynnelsen av boka:

Den autopiloten som samtiden og samfunnet har installert i oss, tar oss ikke nødvendigvis dit vi ønsker å komme. Vi kan dra langt og lenger enn langt uten egentlig å komme av flekken. Eller komme tusen steder vi ikke ønsker å komme.

Derfor trenger vi å stoppe opp, gå til siden, ta et steg tilbake, løfte blikket – kall det hva du vil, men vi trenger regelmessig å foreta en internrevisjon av hva vi driver med, hva som driver oss, og hva vi drives mot. Uten undring og refleksjon kan selv kristenliv og kristen tjeneste suges inn i malstrømmen som oppstår i kjølvannet av samtidens realiseringsprosjekter som suser forbi på vei fra innovasjon til glemsel. Da blir vi nok eldre, men vi blir ikke visere.

Det ordinære og regelmessige

Og kanskje er det sånn at på samme måte som jeg liker ideen Proust bedre enn forfatteren Proust, liker jeg ideen om hva livet skal være, bedre enn livet selv. Det er sannhet i de forslitte linjene om at «alle disse dagene som kom og gikk; ikke visste jeg at de var livet». Klarer vi ikke å finne Gud, livet og oss i selv det ordinære og regelmessige, står vi i fare for å miste oss selv i det ekstraordinære og hastige.

For det livet vil oss, kommer ikke alltid i krigstyper eller STORE BOKSTAVER, men i det mer subtile og ordinære. Utenfor rekkevidden til kjendisradaren og søkelyset – et sted uten presise koordinater, kilt inn mellom sommermorgener og stormnetter, diadem og diaré.

Livet trer fram i skjæringspunktene mellom tingene vi går igjennom, i komposten fra nedturene og solskinnet fra oppturene. Det er det store i det lille og det øredøvende i det stille. Og i alt dette er det ikke bare livet som vil oss noe; det er Gud som vil oss noe i livet.

Fatale følger

Gud smiler, men i skyggene fra glorete reklamekampanjer med mye lys og lite innhold ser det ut som om han flekker tenner. Det gjør at mange vender seg bort fra Gud – selv om den guden de ikke vil tro på, er en gud som aldri har eksistert.

Den er et barn av deres egen forestillingsevne, født fram av personlige erfaringer eller kollektive fordommer. Uansett grunn får forestillingene fatale følger, og folk faller for slangens eldgamle løgn om at det Gud har skapt, ikke er godt nok, og at det bare er når vi nyter forbuden frukt, at vi når vårt fulle potensial.

Andre vender seg bort fra verden for å komme nærmere Gud. Begrenser åndelighet til noe som tilhører spesielle steder og aktiviteter, reduserer frelse til det individuelle og immaterielle, tro til metafysikk og korrekte svar på klart definerte spørsmål.

Ønsker så inderlig å sette to streker under svaret at de i stedet ender opp med å sette strek over spørsmålet som kunne gitt det svaret vi alle trenger. Evner ikke å skille historiens Gud fra tidsbestemte gudebilder, og setter likhetstegn mellom sin egen forståelse av gud og Gud selv. I begge tilfeller er døren stengt for en Gud som kommer på uventet besøk. Vinduene er lukket, og lemmene låst.

Kjempe livets kamper

Men utenfor står de og venter, gjestene vi gjerne skulle møtt, men ikke forventet. Gud og hvermann, gleder og sorger, ting vi aldri vil glemme eller ikke kan huske. Endeløse rekker av vaner, venner og hendelser som kan lære oss noe, gjøre oss til rikere og større mennesker, gi mot og mening til å kjempe livets kamper eller ydmykhet til å heise det hvite flagget i tide.

Og ennå er det tid.

Til å gripe Gud og gripe livet. Til å dra bort gardinene og åpne dørene, til igjen å se storøyd og forventningsfull på det som er, og det som skal komme. Til å vise at vi, herskapet, i høyeste grad er hjemme.

Utdrag av boken «Men vi var ikke hjemme» av Truls Åkerlund, utgitt av Verbum forlag i 2021. Gjengitt med tillatelse.