Mener Gud noe om musikk?

Det har vært debatt om musikk i Dagen i det siste, og noen hevder med styrke at musikk er et adiaforon og noe helt nøytralt, og kun har med smak og behag å gjøre. Det undrer meg at ellers solide teologer kan uttale seg slik.

Enhver kunstart, som alle Guds skapergoder, preges av menneskets ånd og står enten i tjeneste for det gode eller onde. Vi forstår det relativt godt når det gjelder bildende kunst, litteratur og film, men har vanskelig for å godta det når det gjelder musikk.

David var en dyktig musiker. Han kunne spille på harpe slik at kong Saul fikk lindring. Musikken fordrev den onde ånd fra Gud som forferdet Saul. Etter seieren over Goliat ble Saul og David tatt imot av kvinner med «sang og dans, med tamburiner og med gledesrop og med musikk». Det var nok en mektig opplevelse for den unge David. Da han senere skulle hente paktens ark opp fra Kirjat-Jearim til Jerusalem, sto kanskje denne opplevelsen for ham i minnet, og han ønsket å gjenskape noe av den samme glede og begeistring.

Musikk som åndsuttrykk og fenomen

«David og hele Israel lekte for Guds åsyn av all makt både til sanger og sitarer og harper og tamburiner og cymbler og trompeter.» 1Krøn 13:8.

Men det hele gikk forferdelig galt. (Ordet som er oversatt «lekte» er beslektet med samme ord i 2Mos 32, om den løsslupne leken rundt gullkalven. Hedenskapets gudsdyrkelse var gjerne forbundet med seksuell løssluppenhet, noe som også ble uttrykt i musikken og dansen som hørte med.)

David sier om hendelsen at han ikke søkte Herren på den rette måten. Det sikter blant annet til at de ikke lot levittene bære arken på den foreskrevne måten, men Amos 6:5 peker på at det var mer som var galt: «som improviserer til harpens toner og finner opp nye instrumenter, likesom David». Det er åpenbart hendelsen med arken det her refereres til. David improviserte, dvs fulgte sin egen tanke og gjorde det etter sitt eget forgodtbefinnende. Men Gud hadde imot det.

Gud har med andre ord noe å si om musikken, også til en Guds mann som David. Derfor tar også David det meget nøye neste gang han skal føre opp arken. Og han spør Gud, også om musikken. Det ser vi når Hiskia skal gjenreise gudstjenesten etter Davids anvisning:

«Og han lot levittene stille seg opp i Herrens hus med cymbler og harper og sitarer, slik som David og kongens seer Gad og profeten Natan hadde foreskrevet. For det var Herren som hadde gitt denne forskriften gjennom profetene sine.» 2Krøn 29:25

At musikk kun er form uten innhold, er en særdeles umusikalsk påstand

Er det behov for en forskrift for et adiaforon? Nei, men Gud har noe å si om musikk, og så ga han en forskrift om det gjennom sine profeter. Men vi har ikke denne forskriften, så da har vel ikke Gud sett det nødvendig å opplyse oss om hva som er godt og riktig mht sang og musikk, og da er det vel et adiaforon likevel, dvs en mellomting som Guds ord ikke sier noe om? Nei, det er for enkelt resonnert. Vi har heller ingen forskrift for litteratur eller film, teater eller andre kunstarter. Men vi kan likevel med basis i Guds ord vurdere kunstuttrykkene.

Bibelen beskriver både hor og drap, umoral av ulike slag, men det finnes intet slibrig, usømmelig eller spekulativt i framstillingene, slik vi finner det i kiosklitteraturen og mange av dagens filmer. Bibelen taler om noe som ikke engang skal nevnes iblant oss (Ef 5:3f). Det er ikke tale om at hor og usømmelighet ikke kan beskrives og advares mot, men det er en nevnelse av dette som er urent, syndig og lystvekkende, det er noe som er skamløshet og lettsindig skjemt. Det er dette det siktes til. Nettopp dette flyter jo dagens litteratur og filmer over av, og er derfor noe en kristen ikke kan ha noe med å gjøre.

Hva bygger Bygstad sin påstand om rock på?

All kunstart er et åndsprodukt og det som framstilles vil gjenspeile åndsretningen til den som er «skaperen» av kunstproduktet. Kunstneren vil uttrykke det han ønsker å fremme, om det er godt eller ondt, ære verdt eller noe som ikke engang kan nevnes blant troende. Innenfor det menneskelige kulturliv og i kunsten er det mye godt og sant og ære verdt rent menneskelig, selv om det ikke er spesifikt kristelig (jf Fil 4:8). Det er ikke bare kristne mennesker som kan lage god litteratur, film og musikk mv.

God litteratur kan formidle mye sant og rett om mennesket og en rekke sider ved menneskelivet og samfunnet mv, uten at det er kristelig litteratur. Samtidig kan dårlig kristelig litteratur være preget av usannhet og overflatiskhet i skildringen av mennesker og menneskelivet, samfunnet mv. Vi kan ikke vurdere kunsten ut fra hva den som «skaper» kunsten sier om seg selv og sitt mål, men hva som er åndsretningen og gehalten i det som uttrykkes. Det gjelder også musikk.

Bruken av musikk i kristen formidling er et adiaforon

Men det er vanskelig å bruke vurderinger om sannhet og rett mv om en kunstart som musikk. Den må vurderes ut fra andre kriterier. Musikk er som en naturens matematikk, og slik naturen og matematikken har sine lover som ligger i selve skaperverket og dets orden, slik har også musikken det. Å sette seg ut over skaperverkets lover får ødeleggende konsekvenser, og slik er det også å sette seg ut over musikkens lover.

Rytme

Det grunnleggende element i all musikk, som i alt liv, er rytme. Der rytmen er borte, der er livet borte. All musikk har derfor rytme. Men rytmen kan være naturlig og i tråd med det normale og sunne i skaperverket, eller den kan være brudd med det normale og sunne i skaperverket. I menneskelivet er det alltid en rytmisk veksling mellom spenning og avspenning. Vi har det i hjertets slag (overtrykk og undertrykk), i innpust og utpust, i arbeid og hvile, i dag og natt. Der den naturlige rytmen forstyrres, merker vi det umiddelbart. Skjer det med hjertet, blir vi urolige for hva som er galt.

I musikken er det naturlig med betoning på 1. og 3. slag i en 4/4-takt, og avspenning/lett trykk på 2. og 4. slag. Det ligger der fra naturens side, fra Gud selv. Og vi merker knapt rytmen, slik vi ikke merker hjerteslagene våre, for det er helt naturlig, og vi fokuserer ikke på det. Typisk for den moderne populærmusikk er imidlertid at den søker å bryte med det naturlige i rytmen, forskyve den (swing), flytte betoning til f.eks. 2. og 4. slag i en 4/4-takt (boogie-woogie bluesrytme) eller ha betoning på alle taktslag osv. Vi kaller det gjerne rytmisk musikk fordi vi umiddelbart blir fokusert på det rytmiske.

I og med at det rytmiske korresponderer med det kroppslige i mennesket, settes kroppen i bevegelse. Musikken driver til bevegelse. De rytmiske forskyvninger som ble tatt i bruk i jazz, blues, rock osv var fra første stund av gjort i den hensikt å være normbrytende, pirrende og uttrykke løssluppenhet og frihet, ikke minst på det seksuelle område. Det var et opprør mot normer og det normale, det ordnede, det Gudgitte. Enhver som vil lese seg opp om rockens historie kan ikke unngå å legge merke til dette. (jf Rock around the clock)

Hippiekulturen og 68-erne er ektefødte barn av den rytmiske musikken, med sitt opprør mot alle normer og all orden. Det var en åndelig revolusjon, et opprør mot Gud som skaper og herre. Fri seksualitet, frie samlivsformer, fri abort er bare noe av det som helt naturlig kom i kjølvannet.

Nå er det sjelden å høre noen spille piano på et bedehus uten tendens til swing, og det er knapt noen som synger uten å ha hentet inspirasjon fra rockens sensuelle eller stønnende syngemåte, samtidig som rockens rytmeforskyvning har blitt normalen. En tenker ikke over at en uttrykker opprør mot skaperen og det normale, henvender seg til tilhørernes kropper og setter dem i bevegelse, i stedet for å skape ro i møtet med Gud.

Harmoni

Slik rytmen korresponderer med vår kropp, korresponderer musikkens harmoni med vårt følelsesliv. Den naturlige harmoni hører med til det skjønne og gode Gud har skapt. Tenk bare på hvordan du kan se utover et naturskjønt landskap som ånder av fred og ro, med de fineste stemninger i farge og lys. Mens et sydende og rastløst byliv, med ulyd og bråk, kaos og virvar, kan rive sinnet opp, kan en fin naturopplevelse skape ro i et opprevet sinn.

Det naturlige, det harmoniske, det som lar sinnet falle til ro, gjør oss godt. Men det forvirrede, det opprevne, det kaotiske, det disharmoniske, gjør ondt.

Slik er det også med harmonien i musikken. Så lenge harmonien er i pakt med det skjønne og naturlige, i pakt med skaperverket, gjør den oss godt. Vi legger ikke så mye merke til den naturlige harmoni, men den gjør oss godt og hjelper vårt sinn til å falle til ro (jf Davids harpespill). Den naturlige harmoniske klang er i pakt med selve det gode og skjønne som Gud har skapt, slik fuglenes sang og elvens kildring eller brus er det.

Pietismens villfarelser bør mane oss til stor forsiktighet

Men i det vi hoper opp spenninger i musikken, dyrker det disharmoniske gjennom spenningsfylte eller sære og skjærende klanger, settes følelsene i sterk bevegelse, enten ved at de rives opp eller nærmest «ruses». Aller sterkest er virkningen der det disharmoniske eller spenningsfylte ikke munner ut i noe harmonisk og avspent. Da har ikke bare følelsene blitt berørt, men de blir etterlatt i en opprevet eller uforløst tilstand.. Hele fokuset dreies på en usunn måte mot vårt følelsesliv og det sanselige.

Det melodiske

Slik rytmen korresponderer med vår kropp og harmonien med vårt følelsesliv, korresponderer melodien med vårt åndsliv. Melodien er det element som får musikken til å bevege seg framover. Den er utsagnet i musikken. Det har en viss likhet med språklige utsagn, ord satt sammen ved hjelp av kognitive, åndelige prosesser - til meningshelheter. Når enkelttonene settes sammen til meningsfulle helheter, er det musikkens utsagn. Melodien taler til oss som åndelige, intellektuelle vesener.

Draugedalen gir seg etter 60 år som sanger: – Er forberedt på å bli glemt

All sann og høyverdig kultur kjennes på at mennesket tar seg selv på alvor som åndsvesen, med en høyere bestemmelse enn dyrene. Det betyr ikke at man underkjenner eller ser ned på menneskets legemsliv og følelsesliv, men man gir dette sin bestemte underordnede funksjon og plass i helheten.

Mennesket er som åndsvesen ingen slave av blinde instinkter og drifter, men har åndsevner til å uttrykke kreativitet, mål og mening, samtidig som en er i stand til å la legemsliv og sinn tøyles og underordnes noe høyere enn seg selv. Selv som fallen skapning vet mennesket noe om hva som er skjønt, edelt, godt, sant og rett. Enhver sann kultur kjennetegnes av at den søker sannhet, rettferdighet, skjønnhet, alt som løfter mennesket opp og bekrefter mennesket som åndsvesen.

Edsingers forsvar for rockemusikk holder ikke mål

Tilsvarende er det et kjennetegn på høyverdig musikk at det melodiske element er fremtredende. Det melodiske opphever ikke det rytmiske eller det harmoniske, men gir det sin rette underordnede plass i helheten, slik at det først nå kommer «til sin rett», dvs som en tjener som fremhever det melodiske. Der det rytmiske og det harmoniske blir selvbeskuende og selvopphøyende blir det noe lavt og nedbrytende, men som tjener for det melodiske blir det noe byggende.

Den afroamerikanske musikken, dagens pop og rock, springer ut fra en ideologi og menneskesyn som står i skarp motsetning til det kristne. Målet med denne musikken er at det fysiske og emosjonelle skal settes i sentrum og få utfolde seg hemningsløst. Mennesket er en fysisk og emosjonell skapning som skal styres nedenfra, i tråd med sine lyster og begjær. «Rocken blir individets hemningsløse utfoldelse».

Den rytmiske musikken har sitt utspring i et livssyn og en ideologi som er i opprør mot de kristne verdier, mot Gud og hans skaperorden.

Åndssituasjonen

Vår kristne kulturhistorie har i stor grad vært preget av at mennesket har forstått seg selv som et åndsvesen, hvor tro, moral, sannhet og rett har vært fundamentalt. I hele denne judeo-kristne kultur har det melodiske element vært sentrum i musikken.

Det nådde på mange måter sitt høydepunkt i barokken, hvor musikken strakte seg mot himmelen, idet komponistene lik naturvitenskapsmenn utforsket musikkens lover og søkte å uttrykke den skjønnhet og renhet og rikdom Gud hadde lagt ned i sitt skaperverk. Man utforsket musikken som en naturens matematikk, fulgte dens lover, med en glede og kreativitet som ettertiden aldri har nådd opp til. Man ville si noe meningsfullt med musikken, og utforsket derfor også det melodiske «språket» (tonemalerier mv) til det ytterste.

Kristen rock er i dag et etablert fenomen

Men etter hvert som frafallet kom i den vestlige kultur, vendte man seg mer og mer fra Gud og himmelen til mennesket og jorden. Musikken ble mer og mer harmonisk og rytmisk orientert, rettet mot menneskets følelser og kropp, og dette skjøt virkelig fart gjennom innflytelsen fra den afro-amerikanske kulturen, på 1900-tallet. Musikken og kulturen ble hedonistisk, den kjødelige og egoistiske nytelse ble satt i sentrum, ikke renhet, sannhet, det edle og opphøyde.

Det er umulig å la musikk fra en hedonistisk kultur tjene forkynnelsen av evangeliet. Det er to åndsverdener som står i diametral motsetning til hverandre. Men den bibelske historie er likevel full av eksempler på at en nettopp forsøkte det, der Israels folk ble inntatt av hedenskapet omkring seg. En ville dyrke Gud med hedenskapets religiøsitet og uttrykk.

Gud anså imidlertid ikke den gudsdyrkelse som da fant sted som dyrkelse av seg, men som avgudsdyrkelse. Det er det vi er vitne til i dag.