Debatt
I Vennesla har menigheten blitt en kamparena
Mot slutten av august var 600 personer samlet på konferansen «Reis deg, Guds menighet» i Vennesla. Med utgangspunkt i bokstavtro lesning av Bibelen og konservativ etikk var målet med konferansen å rette søkelyset mot en samfunnsutvikling som vekker bekymring.
De konservative stemmene i kirken utgjør et mindretall, og de blir stadig færre. Denne trenden ser vi også i frikirkelige miljøer, noe som kanskje utgjør hovedbekymringen til deltakerne og talerne på konferansen. Flere av innleggene er direkte appeller om å vende tilbake til en konservativ og bokstavelig lesning.
Annonse
De ulike bidragsyterne på konferansen tegner videre et dystert bilde av samtiden. Og fremtiden ser enda dystrere ut, dersom ikke Guds menighet reiser seg, hever stemmen og peker på en annen retning for samfunnsutviklingen. Retningen man ønsker seg er 180 grader fra den kursen Norge har latt seg innpå de seneste tiårene i saker som omhandler homofiles rettigheter, kvinners rettigheter og kjønnsmangfold. Til og med kvinners underordning under mannen ønsker man seg tilbake til.
Det er ikke noe nytt at kristne engasjerer seg i politiske saker. Det mangler ikke på kristne interessegrupper og foreninger som jobber for å påvirke samfunnet. Dette er positivt og nødvendig for et levende demokrati. Det som er annerledes og oppsiktsvekkende med denne konferansen er at det ikke er enkeltpersoner eller interessegrupper som oppfordres til engasjement, men menighetene.
Vi lever i en tid da ikke bare konservative blir færre i kirkene. Det er generelt stadig færre som finner seg til rette i menighetene. Det kan synes som at arrangørene av konferansen har en antakelse om at medisinen mot dette er en tilbakevending til et konservativt bibelsyn i menigheten og en reversering av gruppers rettigheter i samfunnet som oppleves å være i strid med dette bibelsynet. Da vil Guds velsignelse igjen komme over menighetene og landet.
Utfordringen er at virkelighetsoppfatningen som preger deltakerne på konferansen ikke deles av den øvrige befolkningen. Det som betegnes som dystert og nedbrytende av talerne på konferansen, erfares som frigjørende og helsefremmende for dem, som på grunn av den samfunnsutviklingen som kritiseres, har fått sterkere rettigheter og aksept. Slike sprik i virkelighetsoppfatning medvirker til at menighetene oppleves mer og mer fremmedartede og reaksjonære. Også for de som vokser opp i forsamlingen.
Det er særlig unge mennesker som forlater kirkene. Ofte også troen. En undersøkelse utført av Barna Group i USA (Six Reasons Young Christians Leave Church) peker på omtrent alt det man i konferansen i Vennesla kjemper for, som de viktigste årsakene til at de går.
Noen av talerne på konferansen tar til orde for å bryte samarbeid og fellesskap med andre troende som ikke har en bokstavelig bibeltolkning. De erkjenner at dette kan være tøft, men det er etter deres syn nødvendig for at Gud skal kunne velsigne virksomheten deres. Slike holdninger til andre troende er ganske rystende. Det er som om man ikke vil anerkjenne andre måter å lese Bibelen på, noe som er svært arrogant.
Vi ser i dag at et sterkt voksende antall kristne vender seg bort fra den bokstavelige bibeltolkningen. Det finnes mengder av vitnesbyrd om at troen ville gått tapt dersom man ikke ble presentert for en annen måte å lese og tolke Bibelen på. Den lesningen av bibeltekstene som oppleves som selvfølgelig for de med en konservativ tolkning kan altså lede til tap av tro for en annen. Hvorfor ikke da heller snakke sammen enn å støte folk bort fra seg? Er en tro uten en bokstavelig bibeltolkning ingenting verdt?
Når en gruppe som tidligere har hatt en sterk posisjon mister sitt hegemoni og taper oppslutning er det naturlig at man ønsker seg tilbake til storhetstiden. Men mye tyder på at de sakene det kjempes for på «Reis deg, Guds menighet» er tapte saker. Det skal ikke forhindre noen å arbeide for det de har tro på, men jeg vil oppfordre menighetene landet over til å si nei til initiativet fra denne konferansen om å gjøre kirkene til politiske kamparenaer. Det eneste man oppnår med det er å skape enda større avstand mellom kirken og mennesker. Det er alltid trist, og spesielt trist når det skjer fordi menigheter forkynner andre ting enn evangeliet.
