Kronikk
MENIGHETSRÅD: Gjennom hundre år har menighetsrådene vært en svært sentral side ved Den norske kirkes måte å være kirke på, skriver Harald Hegstad.
Johannes Ek Reindal
Menighetsrådet – representant for soknet eller for menigheten?
Heller enn å være opptatt av de som ikke lar seg mobilisere, er det verdt å fokusere på de mange som faktisk stiller opp.
Gjennom hundre år har menighetsrådene vært en svært sentral side ved Den norske kirkes måte å være kirke på. Fra å være en kirke primært orientert omkring presten og prestens arbeid, fikk lekfolket i og med menighetsrådsloven av 1920 et selvstendig ansvar for kirkens virksomhet – først i lokalsamfunnet, og etter hvert på regionalt og nasjonalt nivå.
Menighetsrådenes oppgaver var fra starten et utpreget åndelig oppdrag, nemlig «at ha sin opmerksomhet henvendt paa alt som kan gjøres for at fremme det kristelige liv i menigheten, særlig for at Guds ord kan bli rikelig forkyndt, syke og døende betjent dermed, ungdommen samlet om gode formaal, og legemlig og aandelig nød avhjulpet». Inntil Kirkeloven av 1996 og opprettelsen av fellesrådene ble det meste av tyngre økonomiske og administrative oppgaver ivaretatt av kommunene.
En grunnleggende spenning
