Menighetsrådet – representant for soknet eller for menigheten?

Gjennom hundre år har menighetsrådene vært en svært sentral side ved Den norske kirkes måte å være kirke på. Fra å være en kirke primært orientert omkring presten og prestens arbeid, fikk lekfolket i og med menighetsrådsloven av 1920 et selvstendig ansvar for kirkens virksomhet – først i lokalsamfunnet, og etter hvert på regionalt og nasjonalt nivå.

Menighetsrådenes oppgaver var fra starten et utpreget åndelig oppdrag, nemlig «at ha sin opmerksomhet henvendt paa alt som kan gjøres for at fremme det kristelige liv i menigheten, særlig for at Guds ord kan bli rikelig forkyndt, syke og døende betjent dermed, ungdommen samlet om gode formaal, og legemlig og aandelig nød avhjulpet». Inntil Kirkeloven av 1996 og opprettelsen av fellesrådene ble det meste av tyngre økonomiske og administrative oppgaver ivaretatt av kommunene.

En grunnleggende spenning

Nettopp fordi menighetsrådenes oppgaver var av åndelig art og ikke bare handlet om de ytre rammer for kirkens virksomhet, ble spørsmålet om stemmerett og valgbarhet et kontroversielt tema. I prosessen som ledet fram til vedtaket av loven, var det de som mente at bare de som hadde avlagt en erklæring om at de vedkjente seg kirkens tro, skulle være stemmeberettigede.

Bak denne diskusjonen lå vekkelsesbevegelsenes skjelning mellom «navnekristne» og «troende kristne», mellom de som «bare» var døpt og konfirmert, og de som hadde en personlig og avgjort tro. For de som argumenterte for begrensninger i stemmerett og valgbarhet, var tanken at det var de troende som burde ta hånd om åndelige spørsmål i kirken, og det ville være for risikabelt å overlate dette ansvaret til kirkemedlemmer generelt.

Resultatet av lovbehandlingen ble likevel at alle kirkemedlemmer hadde stemmerett og valgbarhet på lik linje. Den spenning som dette spørsmålet representerte, var likevel på ingen måte løst, noe som også kommer til uttrykk ved at forslaget om å legge valget til samme tid og sted som kommunestyrevalget, ble avvist.

I stedet skulle valget skje på et annet tidspunkt og i et kirkelig lokale. Selv om det ikke lå noen formell begrensning på stemmeretten, innebar dette likevel at det i praksis ofte var de mest kirkeaktive som avga stemme.

At retten til å stemme ved menighetsrådsvalg ikke var noe den store bredde av kirkemedlemmer benyttet seg av, ser vi ikke minst i valgoppslutningen, som før demokratireformen i 2009 lå på noen få prosent.

Når det kommer til stykket, har spørsmålet om hvem som skal styre kirken – alle kirkemedlemmer, eller de som kan sies å være bekjennende, troende eller aktive (alt etter hvilke begreper man bruker) – ligget under som det store spørsmål i debatt om kirkesyn og kirkeordning i mer enn 100 år.

Det er heller ikke til å komme fra at frykten for at en indre kjerne skal fremmedgjøre den brede medlemsmassen, har bidratt til ønsket om fortsatt statlig styring av kirken, og for frykten for å overdra for mye makt og myndighet til kirkelige organer.

Derfor var nettopp en reform av det kirkelige demokrati en viktig forutsetning fra politisk hold for skillet mellom kirke og stat. Her fikk man den samtidighet mellom kirkelige og offentlige valg som ble avvist i 1920, og man fikk direktevalg til Kirkemøtet.

Spørsmålet om hvem som skal styre kirken, får samtidig konsekvens for spørsmålet om hvem de kirkelige råd representerer. Formelt sett er det naturligvis alle medlemmene. Men hvordan er det i realiteten:

Slik rådene har forstått seg selv, hvilke interesser de i praksis har ivaretatt, og hvordan de har blitt oppfattet av andre? Eller for å si det med tittelen på dette innlegget: Representerer de soknet, i betydningen alle kirkemedlemmer og hele lokalsamfunnet, eller representerer de menigheten, i betydningen den indre kjerne av bekjennende eller aktive kristne?

Lokale variasjoner

Svaret på dette har variert fra lokalsamfunn til lokalsamfunn. Noe av det spennende ved norsk kirkevirkelighet, er hvordan det som i utgangspunktet er allmenne ordninger, slik som menighetsrådene, har kunnet fungere svært ulikt.

Slike variasjoner gjør dette feltet til et interessant felt for empirisk utforskning. Kunnskapen om at variasjonene er store, er også en viktig påminnelse om ikke å gjøre prinsipielle vurderinger på en måte som ikke tar hensyn til denne kompleksiteten.

På begynnelsen av 1990-tallet hadde jeg gleden av å gjennomføre en større empirisk studie i tre norske lokalmenigheter. Menighetene var valgt ut strategisk for å representere tre ulike menighetstyper, det som kan kalles «folkekirkemenigheten» (representert ved Mære i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag), «bedehusmenigheten» (representert ved Varhaug på Jæren) og «arbeidskirkemenigheten» (representert ved Kolbotn i Akershus).

Alle menighetene var hver på sitt vis preget av dobbeltheten mellom kirken som en religiøs institusjon for en majoritet av befolkningen og kirken som et tilholdssted for en aktiv minoritet. Denne dobbeltheten – og spenningen – omtalte jeg ved hjelp av begrepene «folkekirke og trosfellesskap», som også var tittelen på studien som ble utgitt i 1996.

I alle tre menighetene var det et menighetsråd, satt sammen og valgt etter det samme nasjonale regelverk. I praksis fungerte imidlertid både selvforståelse og virkemåte ganske ulikt, og da nettopp etter de dimensjonen som vi har nevnt her, som representant for lokalsamfunn eller menighetskjerne, for folkekirke eller trosfellesskap.

Folkekirkemenigheten

I Mære var kirkelivet preget av en tradisjonell folkekirkelig kultur. Her fikk vekkelsesbevegelsene aldri noe fotfeste, og det lille som var, var dels et marginalt fenomen, og fungerte dels som en kontrast til en mer folkelig og kulturåpen kristendomsform, gjerne anført av grundtvigiansk innstilte prester.

Her foregikk rekrutteringen til menighetsrådet på samme måte som til andre verv i lokalsamfunnet: Det gikk på omgang mellom bygdas folk, og hvem som helst kunne settes opp på listen uten å bli spurt. At man hadde noe spesielt bevisst eller aktivt forhold til kirken fra før, var ingen nødvendig forutsetning.

En konsekvens av en slik rekrutteringsmåte var at menighetsrådet forsto sin oppgave å være begrenset til praktiske spørsmål. De mer åndelige spørsmål overlot man til presten. Det betyr ikke at det åndelige var uvedkommende for menighetsrådet, men at man ivaretok denne delen av oppdraget gjennom å støtte opp om presten og prestens arbeid.

Heller ikke i Mære var ting som de alltid hadde vært da jeg gjorde mine undersøkelser der. En faktor som hadde ført til endring, var innflyttere til bygda med en annerledes kristen bakgrunn enn det som til da hadde preget Mære – av noen av bygdefolket omtalt som de «religiøse».

Noen av disse lot seg også velge inn i menighetsrådet, noe som ble møtt med en viss ambivalens fra de som representerte en mer tradisjonell kirkelighet. På den ene side erfarte man at disse brakte med seg en «religiøs» kompetanse som kom vel med, blant annet i møte med forventninger fra sentralt kirkelig hold. På den annen side var man opptatt av at de ikke ble for dominerende, og at det fortsatt var rom for det en informant omtalte som «vanlige folk» i menighetsrådet.

Bedehusmenigheten

Mens Mære var relativt lite preget av vekkelseskristendommen, var det motsatt i Varhaug. Her var mye av det kristne livet konsentrert om sterke bedehusmiljøer i tettstedene Varhaug og Vigrestad, mens kirken lå for seg selv midt mellom de to tettstedene, med lokaliteter for lite annet enn gudstjenester og kirkelige seremonier.

Verken i Mære eller Varhaug foregikk det mye aktivitet i menighetsrådets regi. Også i Varhaug hadde menighetsrådet i stor grad en selvforståelse som et organ som skulle støtte opp om prestens arbeid. Samtidig foregikk et bredt kristent arbeid i regi av de kristne organisasjonene ved misjonshusene. Rekrutteringen til menighetsrådet foregikk imidlertid helt annerledes enn i Mære.

På Varhaug var det de bekjennende kristne, de som allerede var engasjert i bedehusarbeidet, som sto på listene og som ble valgt inn. På mange måter kan man dermed si at de i større grad representerte «kristenfolket» i bygda enn kirkemedlemmer flest.

Denne rekrutteringsmåten førte også til at menighetsrådet så det som sin oppgave å ivareta den tradisjonelle arbeidsfordeling mellom kirke og bedehus. Forslag om å sette i gang tiltak i kirkelig regi som kunne tenkes å konkurrere med det som foregikk på bedehuset, møtte gjerne motstand i menighetsrådet.

Også i Varhaug så jeg tendenser til at det tradisjonelle mønsteret var utfordret, blant annet gjennom innflyttere som ikke uten videre fant seg til rette i bedehusmiljøene, og som ønsket mer aktivitet i kirkelig regi. Lenger nord på Jæren hadde en slik utvikling allerede kommet mye lengre.

Arbeidskirkemenigheten

Også på Kolbotn hadde man fram til tiden etter Andre verdenskrig en tradisjonell arbeidsdeling mellom kirke og bedehus. Her førte en massiv innflytting på 1960- og 70-tallet til at det ble bygget opp en omfattende virksomhet i kirkelig regi, med menighetsrådet i en nøkkelrolle.

Selv om menigheten fikk sin arbeidskirke først i 1984, var den på mange måter allerede da en typisk «arbeidskirkemenighet» eller «aktivitetsmenighet». På denne måten ble det også etablert en menighetskjerne av aktive kirkemedlemmer som deltok regelmessig på gudstjenestene og som var deltakere og frivillige i menighetens mange aktiviteter.

Denne menighetskjernen utgjorde også rekrutteringsgrunnlaget for valg til menighetsrådet. Heller ikke i Kolbotn fikk man en bred folkekirkelig rekruttering til menighetsrådet, men kriteriet var ikke som i Varhaug primært trosforholdet, men mer om man var blant menighetens «aktive».

Til forskjell fra Mære og Varhaug var menighetsrådets oppgaver på ingen måte begrenset til å støtte opp om prestens oppgaver. Nei, menighetsrådet var styrings- og tiltaksorgan for en bred vifte av aktiviteter, og framsto dermed på mange måter som menighetens styre. Denne styrerollen hadde likevel sine begrensninger, blant annet ved at presten ikke var underlagt dette styret.

Til en viss grad kunne man derfor si at menighetsrådet ble styret for menighetskjernens virksomhet. Det betød blant annet at enkelte sider ved prestens virksomhet, ikke minst det som hadde med kasualia å gjøre, falt utenfor det menighetsrådet beskjeftiget seg med. Selv om presten satt i menighetsrådet og naturligvis var viktig for menighetskjernen, så presten seg også som prest for folkekirken, ikke bare for menighetskjernen.

Et trekk som preget Kolbotn da jeg gjorde mitt feltarbeid, var at det en tid hadde foregått en sterk stabsoppbygging. Dette var i stor grad et resultat av menighetsrådets arbeid, der innsamlede midler gjorde det mulig å tilsette medarbeidere på felter som tidligere hadde blitt ivaretatt av frivillige medarbeidere.

Men dermed kunne man også observere at noe av tyngdepunktet i menighetens liv hadde forskjøvet seg: Fra menighetsrådet til stabsmøtet, som et sted der initiativ ble tatt og avgjørelser i realiteten ble gjort.

Nyere utviklingstrekk

Det er snart 30 år siden jeg gjorde mine studier i de tre menighetene. Mye har endret seg på 30 år. Hva som konkret har skjedd i de tre menighetene, har jeg ikke data om.

Noen generelle utviklingstrekk er det likevel mulig å peke på. Ett viktig trekk er at forventningene til hva menighetsrådene skal beskjeftige seg med fra sentralt kirkelig hold, er blitt større. Dette har utvilsomt ført til nye måter å arbeide for menighetsrådene, særlig i menigheter som tidligere ikke hadde mye arbeid i kirkelig regi, slik som i Mære og Varhaug.

Ikke minst trosopplæringsreformen har her vært en viktig faktor, der menighetsrådene har blitt møtt med en forventning om å utvikle lokale planer for trosopplæringstiltak i kirkelig regi, og der det også har fulgt penger med for å sikre at dette skjedde. I en evalueringsrapport fra forsøksfasen i trosopplæringsreformen kunne vi påvise at reformen hadde ført til utvikling av ny kirkelig aktivitet i menigheter som tidligere hadde liten aktivitet. Samtidig hadde breddeperspektivet i reformen ført til at det folkekirkelige fokus hadde blitt sterkere i menigheter som allerede hadde et utbygd tilbud til barn og unge.

Et annet markant trekk i de senere årene er utviklingen i mange bedehusmiljø i retning av å bli forsamlinger eller menigheter med egen sakramentsforvaltning. Denne løsrivelsen fra sin tradisjonelle kontekst i Den norske kirke har naturligvis satt menigheter som Varhaug i en ny situasjon.

Et svært avgjørende utviklingstrekk fra de siste tiårene er at den religiøse og livssynsmessige pluraliseringen har skutt fart, noe som blant annet kommer til uttrykk i at medlemsprosenten for Den norske kirke nå ligger på under 70 prosent. Den norske kirke er heller ikke lenger en statskirke, men har blitt egne rettssubjekter, både lokalt og nasjonalt.

Den tid er definitivt forbi da man kunne omtale Den norske kirke som folkekirke som «den religiøse dimensjonen ved samfunnet». Det setter også den tradisjonelle dobbeltheten mellom «folkekirke og trosfellesskap» i et nytt lys: Den handler ikke lenger om spenningen mellom menighet og lokalsamfunn, men om ulikheter og spenninger internt i Den norske kirke som trossamfunn.

Selv om kirken lokalt fortsatt de fleste steder har en majoritet av befolkningen som medlemmer og på mange måter er innvevd i lokalsamfunnets felles liv, er den likevel ikke identisk med lokalsamfunnet. Folkekirke betyr ikke at den omfatter alle, men at den er åpen for alle som ønsker å høre til.

Fullstendig samsvar mellom befolkningen og Den norske kirke har det naturligvis ikke vært siden dissenterloven gjorde det lovlig å tilhøre et annet trossamfunn i 1845. Men lenge ble de som ikke tilhørte Den norske kirke oppfattet som unntakene.

I dag fremstår Den norske kirke i større grad som ett trossamfunn blant mange, selv om det i kraft av sin størrelse står i en særstilling. Den styres ikke lenger av folket gjennom statskirkeordningen, men av sine medlemmer gjennom representative og demokratisk valgte organer.

Teologisk er dette begrunnet i tanken om det allmenne prestedømme, der styringen av kirken tilligger det kirkelige fellesskapet av døpte. Dette ansvaret er ikke begrenset til praktiske og administrative spørsmål, men er et ansvar for helheten i kirkens liv, inkludert åndelige og teologiske spørsmål. I de kirkelige rådene forvaltes denne myndigheten i samspillet mellom valgte medlemmene og representanter for tjenesten med ord og sakrament.

Dette får konsekvenser for hvordan man forstår de kirkelige rådsorganene, deres selvforståelse og virkemåte. Gjennom den kirkelige demokratireformen maktet man å skape økt interesse og økt oppslutning for de kirkelige valgene.

I stor grad har det vært de sentralkirkelige organene som har fått mest oppmerksomhet i debatten, selv om reformen i like stor grad gjaldt menighetsrådene. Også når det gjelder menighetsrådene er det nødvendig å gjennomtenke selvforståelse og funksjon.

Hvem representerer menighetsrådet?

Hvem er menighetsrådet representant for, var spørsmålet i tittelen på dette innlegget. Skulle jeg forsøke meg på et svar, må det for det første være at menighetsrådet ikke er representant for lokalsamfunnet som sådant. Det er representant for et trossamfunn i lokalsamfunnet, med sine medlemmer. Dette kommer til uttrykk ved at det er valgt, ikke av befolkningen, men av de som står i kirkens medlemsregister.

Dette innebærer også at menighetsrådet ikke er representant for menigheten i betydningen kjernemenighet eller en bestemt gruppe aktive. En forståelse av menighetsrådet i vår tid må ha et klart folkekirkelig fokus. Menighetsrådet er ikke der bare for å ivareta de aktives (eventuelt bedehusfolkets) interesser, men alle medlemmenes. Det er et ansvar som ikke bare kan overlates til presten og andre kirkelig ansatte.

Samtidig er det viktig å understreke at det kirkelige medlemsdemokratiet ikke er som alle andre demokratier, der grunnlag og målsettinger bare er en refleks av medlemmenes synspunkter og prioriteringer. Som luthersk kirke har Den norske kirke en basis og et formål som springer ut av læregrunnlaget i Skrift og bekjennelse.

Det er en kjent sak at folkekirkens medlemmer i varierende grad identifiserer seg med kirkens tro. Til forskjell fra mange frikirker har Den norske kirke valgt å ikke stille bestemte trosmessige krav til det enkelte medlem for å oppnå stemmerett eller valgbarhet, men i stedet legge forpliktelsen på læregrunnlaget til selve rådsorganene.

Når kirken inviterer medlemmene til å stille til valg eller til å avlegge stemme ved kirkevalget, utfordres de til å ta sitt kirkemedlemskap – og sin dåp – på alvor. At man tross mange anstrengelser ikke har maktet å heve oppslutningen om kirkelige valg til mer enn rundt 15 prosent på det høyeste (2015), viser det at ikke alle lar seg utfordre på denne måten, kanskje fordi de ikke føler tilstrekkelig nærhet til det kirken står for.

Heller enn å være opptatt av de som ikke lar seg mobilisere, er det verdt å fokusere på de mange som faktisk stiller opp, de mange som avgir stemme ved valget, og ikke minst de mange som stiller som kandidater og som går inn i tillitsverv i menighetsråd og andre kirkelige rådsorganer.

Disse representerer ikke bare seg selv, og ikke bare en bestemt gruppe av kirkemedlemmer, men hele det mangfoldige fellesskapet av døpte som utgjør folkekirken i lokalsamfunnet og i landet vårt.

Artikkelen bygger på innlegg på et seminar 4. februar 2022 i anledning 100-årsjubileet for menighetsrådene. Artikkelen ble første gang publisert i Luthersk Kirketidende nr. 4 i år.