Mennene i mitt liv

Mannen i mitt liv heter Terje. Han kan jeg si mye bra om. I tillegg er mitt liv befolket av en hel mengde med menn.

Etter 2022-standard passer mange av dem i kategorien «konservative kristne menn». De bor i Høvåg og Lillesand og i andre deler av landet. I dag er det disse jeg vil skrive om.

Jeg kjenner selvsagt ikke alle «konservative kristne menn» i Norge, og kan ikke uttale meg om dem jeg ikke kjenner. Men jeg føler meg hjemme både i bedehusland, i høykirkelige sammenhenger og ulike «misjonere» settinger, og har gjort meg noen tanker om denne gruppen menn og hvilket inntrykk man får av dem i mediene.

For Guds skyld: Spis opp og spis potet

Identifiserer de seg med tradisjonelle familieverdier? Ja. Var de samboere før de giftet seg? De aller fleste ikke. Restriktivt syn på abort? I høy grad.

Fyllekuler med gutta på tur? Jeg må le bare ved tanken; det hadde ikke falt dem inn. Vi snakker om mannen som sitter bak rattet når familien kjører til kirke eller bedehus på søndag formiddag.

Disse mennene i mitt liv kaller seg ikke feminister. Jeg tror de kjenner seg fremmedgjort i møte med den mest kraftfulle kvinnefrigjøringsretorikken. De er ikke avvisende til tanken om at kvinner og menn er forskjellige.

Hvis jeg ikke hadde levd i «disse miljøene», men hentet all min kunnskap om «de konservative kristne mennene» fra likestillingsdebatter i mediene, ville jeg da blitt overrasket hvis jeg møtte dem i virkeligheten? Ja, jeg tror det.

Jeg går med en litt ugrei følelse i magen over at en stor gruppe mennesker har fått et ufortjent dårlig rykte. Der er litt for mange stereotypene som får blomstre.

OK, hvordan er disse mennene, da, som jeg har i livet mitt? For det første er de utrolig snille og vennlige. Jeg vil si at det er et påfallende tydelig trekk. De vil at folk skal ha det greit. De snakker fint til dem de er sammen med, og ser de andre, ikke bare seg selv.

For det andre er de glade i familien sin (hvis de har familie) og er med og skaper trygge, gode hjem. Jeg mener ikke å male et glansbilde; de har hverdagsstress og bekymringer for ungene og frustrasjoner i ekteskapet, de som alle andre.

Men jeg observerer hvordan de er sammen med konene sine: Ofte er de så samkjørte og naturlige, de to. Et godt team, med samme verdier og mål i livet, med god trening i å ta hensyn til hverandre, løfte hverandre opp og sette ord på det som er vanskelig.

Jeg observerer også hvordan de er med barna sine: De bruker mye tid med dem, stiller opp, tar dem med, har ro og nærværskompetanse, er et trygt ankerfeste enten barna er små eller tenåringer eller voksne.

Å møte motstand med … hva da?

For det tredje er de aktive samfunnsborgere. De sitter i styre og stell i korps, idrettslag og skole. De lager gode arenaer for barn og ungdom, inviterer på klassefest eller utekino i hagen, melder seg gjerne når det trengs folk til dugnad, eller knytter på seg forkleet og lager mat i store kvanta på leirer og andre arrangementer.

De driver med lokalhistorie og politikk og idrett. De lever ikke i en boble. De finnes i en rekke ulike yrker, og bygger samfunn gjennom det de gjør, og måten de gjør det på. De bruker mindre penger enn de tjener, og gir med glede til sine hjertesaker.

For det fjerde er de veldig forskjellige. I tilfelle noen lurte på det. De har khaki-bukser eller hettegenser. De er gamle eller unge. De griper til tastaturet eller lever utenfor offentlighetens søkelys.

De er sosiale midtpunkt, eller smiler i bakgrunnen mens kona fører ordet. De er racere på kjøkkenet, eller foretrekker vedhogst fremfor husarbeid.

Kvinner har ulike erfaringer med oppvekst og voksenliv i kristne menigheter. De siste årene har flere negative erfaringer blitt brakt til torgs. Hvor representative er de? Det har jeg lurt på.

Min oppvekst og hverdag som jente og kvinne i kristne miljøer som er mer tradisjonelle enn radikale, handler mest om å bli heiet fram, om godt samarbeid, gode vennskap og mye humor. Jeg håper jeg ikke er den eneste som har slike opplevelser!