Menneskefiendtlige sorteringssamfunn

Den 26. mai 2020 ble en sorgens dag. Opposisjonen i Stortinget, Ap, SV og Frp, med Rødt (kommunistene) og miljøpartiet MDG presset fram en utvidet bioteknologilov, etikk og moral – menneskeverdet ble relativister.

Det ble en hastesak vedtatt uten vanlig saksgang uten konsekvensutredning vedrørende egg-donasjon, assistert befruktning, tidlig ultralyd og tilbud NIPT-test for å påvise sykdommer, skader og misdannelser i svangerskapet.

Det er voksnes behov det er tale om, ikke barnets, om barnet har livets rett, om det vil bli en belastning for de pårørende og for samfunnet. Barnet er fratatt menneskeverd og rettigheter. Det avgjør barnets mor (!?), hennes nærmeste, myndighetene med sine ordninger.

Barnet kan dessuten fødes uten enhver familiesammenheng, faren ukjent sædgiver, den egentlige mor kun en «egg-giver». Spørsmål om penger, er ingen umulighet. Hvordan samsvarer det med vår Grunnlov, «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.

Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene» §2. – og hvordan skal vi kunne begrunne omsorgen for syke, funksjonshemmede og avvikere, når vi samtidig gjør hva vi kan for å eliminere dem på fosterstadiet?

Sosialister (SV) og sosialdemokrater (Ap) ivaretar arven fra Karl Marx: Det viktigste er mennesket selv, som blir formet av det samfunn det selv har skapt. Liberalistene fremholder det autonome menneske.

Begge grunnholdninger møtes i neglisjering av overindividuelle normer (etiske, religiøse) overordnet det enkelte menneske, men som holder samfunnet sammen og bestemmer menneskeverdet.

Antikkens dikter Ovid forteller om den vakre, unge mannen, Narcissus, som elsket sitt eget speilbilde i vannet.

Den danske forfatter, Sørine Gotfredsen analyserer vårt samfunn dominert av det narsissistiske, selvsentrerte menneskesyn, med angst for religion (etikk), overordnet og uavhengig av menneskelige forestillinger.

Det er nærliggende å peke på den overdrevne fokusering på homofili. Menneskets personlighet er forankret i kjønn, være mann og kvinne. Den homofile (lesbiske) elsker sitt eget «bilde». Likhet gir ikke et sosialt fellesskap.

En addisjon av like individer, skaper ikke et ekte samfunn. Bibelen taler om fellesskap som et legeme med ulike oppgaver som tjener fellesskapet (Rom 12. I Kor 12.).

I motsetning til de nylig vedtatte lover, har vår tradisjonelle sosialetikk i vår kristne kultur, er ekteskap og familie forutsetning for det mellommenneskelige samfunnet.

Dette endres og erstattes med en statsautorisert og etter hvert kontrollert «moral» som gir mennesket seksuell frihet.

Tidligere anerkjente normer regnes som hemmende for enkeltmenneskets (seksuelle) utfoldelse. Velferdssamfunnet blir en velferdsstat. Staten overvåker og bestemmer.

Med rette beskytter vi naturen, går inn for dyrevern, bevaring av rent vann, luft og jordsmonn, men hvorfor ikke et lite menneskeliv?

Både den greske og romerske sivilisasjon var preget av familierelaterte verdier, men da disse ble oppgitt, gikk sivilisasjonen til grunne på grunn av negative holdninger til å stifte familie og sidestilling av ulike former for seksuelle aktiviteter.

Fra 1970 til i dag er folketallet på vår klode fordoblet. Eldre og de gamle øker i antall også i vårt land, mens de produktive generasjoner avtar. De eldre blir en stadig større belastning i vårt samfunn.

Eldreomsorgen ser ut til også å bli en salderingspost i helsevesenet. Eutanasi og assistert selvmord synes å bli mer aktuelt, i noen tilfeller fremsatt som «en god mulighet».

Argumentasjonen ligger i den populære oppfatning om det autonome menneskets rett til å bestemme over eget liv. Faren for legalisert assistert selvmord, ligger snublende nær. Utsatt er demente, psykiatriske pasienter, kronikere og funksjonshemmede. Myndighetene, samfunn og miljø vil etter hvert legge til rette, øve påtrykk og fremstille dødshjelpen som omsorg.

Innføres dødshjelp som et «helsetilbud» vil hjelpetrengende mennesker oppleve et press som tilsier at de må vurdere om det er riktig å leve når man er til byrde.

Det har utviklet seg en spenning, ja, en motsetning mellom velferdsstatens alminnelige menneskesyn og det kristne.

Bare det samfunn som henter sin begrunnelse utenfor samfunnet, situasjonen og historien i en ultimativ instans, kan reise absolutte krav til mennesket og bestemme dets verd og stå imot relativismen.

Fellesskapet får dermed overordnede normer og et menneskeverd uavhengig av menneskets egne kvaliteter og prestasjoner.

Dette er kirkens oppgave som motkultur å fremholde – uten tilpassing til rådende ideer eller politisk opportunisme – den viktigste diakonale utfordring i dagens sorteringssamfunn.