Menneskefrykt eller gudsfrykt

Vår norske kirke har med sine vedtak og sin velsignelse av synden opphøyet seg selv og satt seg i Guds tempel og gitt seg ut for å være Gud (2Tess 2:4). Den er blitt antikristelig, og det er den falske profets røst som lyder.

«Hadde de stått i mitt fortrolige råd, ville de la mitt folk høre mine ord og føre dem tilbake fra deres onde vei og fra deres onde gjerninger» (Jer 23:22).

Men det gjelder ikke bare kirke og presteskap, det gjelder oss alle! Jeg som skriver dette sitter selv i glasshus. Hvor har det blitt av kallet til omvendelse når jeg taler?

Når talte jeg sist om Guds hellighets vrede over synden med det alvor som vi møter i Skriften?

Når våget jeg sist å gå et menneske inn på livet i sjelesorg og tale konkret til det om syndens alvor, tale til det om omvendelse, forsakelse og etterfølgelse?

Vi vil så gjerne bli godt likt, at mennesker ikke skal bli støtt og reagere på oss. Og så luller vi våre tilhørere inn i søvn, også med våre gode og sanne ord om Guds nåde og kjærlighet. For vi har ikke et eneste ransakende spørsmål om sannheten i hjertets innerste, om å fornekte seg selv og ta sitt kors opp, om oppbrudd fra verden og om hellig ferd i gudsfrykt.

Vi taler så sant og godt om rettferdiggjørelse av tro. Vi taler mot egenrettferdigheten med nidkjærhet. Men vi uroer ingen, vi støter ingen, vi vekker ingen, og alle taler vel om oss og roser oss for våre gode og trøstende ord!

Vi er mer redd for vårt eget renommé, enn vi har omsorg for sjelene, om de lever med Gud. Bare de blir hos oss, er vi tilfreds. Selv om hele vår virksomhet tar sikte på å tale Guds sak, preges den mer av menneskefrykt enn av gudsfrykt, mer av egenkjærlighet enn av omsorg for andre.

Vi er ikke kalt til å forsvare, og runde av alle skarpe kanter som vi møter i Guds ord, men vi er kalt til å proklamere det. «Du skal tale mine ord til dem enten de hører eller lar det være.» Vi vinner intet ved å forsøke å forbedre Guds ord, tilpasse det, omtolke det, gjøre det mer spiselig for vår tid. Det eneste vi oppnår med å putte Guds ord inn i bomull, er å gjøre det kraftløst.

I Bergprekenen, hvor Jesus taler om sine disipler og deres betydning i og for verden, sier han: «Den som da bryter et eneste av disse minste budene, og lærer menneskene dette, han skal kalles den minste i himlenes rike. Men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike.» Vi er nok mer redd for å bli lite aktet i denne verden, enn aktet liten i Guds rike.