Mennesket alene

«Ta himmelen tilbake/rote den til/gjøre den skamfri/og herreløs». I flere år slo dette lille diktet av Aasne Linnestå mot meg hver gang jeg tok T-bane i Oslo sentrum. Det var del av kampanjen «Dikt underveis», og for meg var det en treffende beskrivelse av et frigjøringsprosjekt som har vært svært vellykket i vår kultur, nemlig frigjøringen fra forestillingen om Gud. Men når nå dette prosjektet snart kan anses som sluttført, er det kanskje på tide å spørre: Hva skjer med kulturen når forestillingen om Gud forsvinner?

Forestillingen om Gud har vært kulturproduserende. Kristendommen ble, mot alle odds, en verdensreligion som leverte premisser for tenkning, litteratur, kunst, identitet og politikk gjennom to tusen år. På våre breddegrader har kristendommen – i tusen år – vært førende for rettsvesen, menneskesyn, familie og kjønnsroller, oppdragelse, forståelse av tid og natur – for å nevne noe.

Betingelsen for denne suksessen har vært fortellingen om en Gud som går inn i verden og blir menneske, og som dermed kan bringe mennesket tilbake til seg. Fortellingen om inkarnasjonen begrunner menneskets verdi og har gjennomsyret den kristne kulturen med en forestilling om foreningen av det menneskelige og det guddommelige.

Den franske forfatteren Michel Houellebecq sa det en gang slik: «Jomfru Marias identitet er Europas identitet.» Maria, en fattig jødisk kvinne fra Galilea, fikk føde Frelseren og ble selv løftet opp til den himmelske tronen. Kanskje kan det stå som bilde på den streben og lengsel som har formet Europas kristne kultur gjennom to tusen år.

I vår tid er det gode grunner til å spørre om kristendommen – eller troen – er i ferd med å dø innenfra. Det er nok å nevne overgrepsskandaler i Den katolske kirke, stengte kirkedører, økt levestandard og manglende behov for Gud. Samtidig må man ikke nødvendigvis tro på Gud for å anerkjenne at forestillingen om ham har vært et skjelett, et stillas, som har båret oppe samfunnets verdier – på godt og ondt. Hva skjer i kulturen når dette stillaset raser sammen?

Få, om noen, har beskrevet dette så sterkt som den tyske filosofen Friedrich Nietzsche (1844–1900). Allerede i 1880 proklamerte han «Guds død» i boken «Die fröhliche Wissenschaft» («Den muntre vitenskapen»). Her dukker uttrykket først opp i en kort aforisme om Buddha. Etter at Buddha var død, skriver Nietzsche, kunne man enda i flere århundrer se skyggen hans i en hule: «Gud er død, men slik mennesket en gang er, vil det kanskje ennå i flere tusen år fins huler hvor man viser hans skygge. – Og vi – vi må beseire også hans skygge!» I boken setter Nietzsche ord på det moderne menneskets erfaring av å ha vokst fra forestillingen om Gud, samtidig som «skyggen» henger igjen. Skyggen er hele den metafysikken som hvilte på gudstroen, og som begrunnet virkelighetsforståelse og moral. Denne tesen utdyper Nietzsche i skildring av «det sinnssyke mennesket». Dette mennesket, som kanskje snarere er sannsynt enn sinnssykt, har innsett hva gudedrapet betyr, og holder en foruroligende tale:

«Hva gjorde vi da vi koblet denne jorden fra dens sol? Hvor hen beveger den seg nå? Hvor hen beveger vi oss? […] Fins det ennå et oppe og et nede? Roter vi bare rundt omkring gjennom et uendelig intet? Er det ikke det tomme rom som slår imot oss?»

– Ateismen sliter med å forklare godhet

Den gale stiller klarsynte spørsmål, men tilhørerne bare ler av ham – de har lagt av seg troen for lengst. Samme dag, forteller Nietzsche, trengte det sinnssyke mennesket seg inn i flere kirker og stemte i et rekviem, altså en dødsmesse, for Gud. Han ble vist ut, men svarte for seg med å påpeke at kirkene ikke var annet enn «Guds gravkamre og gravmæler». I dag er det å se på de tomme kirkene i Europa som monumenter over en død Gud, eller i det minste en dødende tro, et slående perspektiv. Aller tydeligst blir det der kirkene stenges, blir museer eller fylles med annet liv – som skateparker, puber eller boliger. I Europa gjelder dette nå tusenvis av kirker, og trenden er sterkest i Nederland og Belgia.

Det sinnssyke menneskets tale – som Nietzsche selv – var forut for sin tid i 1880. Da hadde «Guds død» ennå ikke gått opp for det store flertallet. Enda mindre kunne man ane hva det innebar – og hva som ville kollapse etter at troen var blitt undergravd. Hele «vår europeiske moral» kollapset, sier han, «fordi det bygde på troen, lente seg på den, vokste inn i den».

Når Nietzsche forklarer hva den nye situasjonen fører til, er heller ikke dette tanker som er vanskelige å kjenne igjen i vår egen tid. På den ene siden gir «Guds død» en enorm frihetsfølelse, en ny lykke og en verden som åpner seg: «endelig kan våre skip igjen dra ut […] vårt hav ligger atter åpent, kanskje har det aldri funnes et så ‹åpent hav›». På den andre siden fordrer «Guds død» et nytt menneske som nå kan påta seg ansvaret. Mennesket må selv bli guder.

Nietzsches analyse av Guds død er sterk å lese i en sekularisert samtid, over 140 år etter at den ble skrevet. I dag er det ikke vanskelig å se at de fleste av oss ikke har plass til Gud i vår moderne innretning av livet. Imidlertid har vi, som den britiske litteraturviteren Terry Eagleton en gang poengterte, levd som om Gud fremdeles finnes – inntil nå. Det er først nå – i vår tid – virkningen av Guds død starter å gjøre seg gjeldende i kulturen. Det er først nå skyggen er i ferd med å forsvinne, og det er nå «Guds død» begynner å synke inn og vi kan ane hva den innebærer. De endringene vi ser i dag når det gjelder synet på naturen, mennesket, liv og død, er ikke minst konsekvenser av at gudsforestillingen forvitrer i kulturen. Her kunne det vært fristende å kommentere mange tema, men jeg velger ett, for aller tydeligst ser vi det kanskje i forståelsen av mennesket selv.

Kirkens syn på abort og ekteskap forvandlet Europa

De opplagte eksemplene handler om grensesnittene: om livets begynnelse og livets slutt. De senere årene har vi hatt omfattende debatter om tema som har handlet om livets begynnelse; om bioteknologi, abort og fosterdiagnostikk. Og debatten om dødshjelp blusser stadig opp. Et fellestrekk ved disse debattene er at menneskets autonomi og ansvar vektlegges i en helt ny grad. Når forestillingen om Gud som Herre over liv og død ikke lenger legger premisser, og når livet ikke lenger defineres som noe som blir gitt deg, blir helt grunnleggende forståelser av menneskelivet redefinert. Noen av de sterkeste eksemplene på hvordan mennesket blir stående alene igjen, syns jeg har kommet fram i debattene om Downs syndrom og senabort. Her har mødre fortalt hvordan de har opplevd å ha ansvaret for å velge liv eller død for barnet sitt. Det har ikke vært moralfilosofiske diskusjoner om etikk og menneskeverd, men ansvarsopplevelsen og usikkerheten som til sist styrer valgene som tas: Hvordan kan jeg leve med meg selv hvis barnet kommer til å lide? Hvordan kan jeg påføre de andre barna et sykt søsken som krever ekstra omsorg? Kjærligheten til barnet er fortsatt premiss, men det handler om opplevelsen av et overveldende ansvar. Ansvar er knyttet til kontroll, og da er det vanskeligere å våge livet enn å velge døden.

Samtidig har det, i de samme diskusjonene, vært tydelig at et begrep som «menneskeverd» ikke lenger har noen opplagt betydning. Begrepet blir fortsatt benyttet på gode måter i debatter om alt fra sykehjemsbeboere og flyktninger til abort på Downs-fostre. Men vi har ingen omforent forståelse av hva det betyr. Handler menneskeverd om et verdig liv, et meningsfylt liv, eksklusiv verdi, rettigheter, noe utenfor mennesket selv, autonomi, fravær av lidelse, spesielle egenskaper, eller noe annet? Begrepet blir benyttet hulter i bulter om alle disse fenomenene.

Jordmoren benyttet seg av reservasjonsretten etter 17 år

I en kristen forestilling handler «menneskeverdet» om at mennesket har en verdi i kraft av å være til. Det forutsetter en tro på noe utenfor mennesket selv, det vil si forestillingen om Gud. Enda mer eksplisitt er kjernen i det kristne menneskeverdet at Gud selv har blitt menneske, noe som betyr at mennesket har fått Guds verdi. Når de aller fleste fremdeles har holdt på tanken om menneskeverd som noe selvsagt, som noe gitt utenfra, er det nettopp fordi det tar flere generasjoner fra Gud mister autoritet til de tankemønster i kulturen som forutsetter Gud, faller bort. Når dette nå skjer, når skyggen endelig blir borte – med metaforen fra Nietzsche – mister innholdet i disse tankemønstrene opprinnelig mening. Når det gjelder menneskeverd, var et tydelig eksempel i debatten da Theodor Bruu, talspersonen for Grønn Ungdom i en kronikk i Klassekampen sommeren 2019 etterlyste en større prinsipiell diskusjon om menneskeverd. Bruu hadde helt rett når han uttalte: «Vi støtter alle opp om menneskeverdet, men er uenige om hvem det gjelder, og hva det betyr.» Selv mente han at begrepet var «utdatert» og burde «forkastes».

At begrepet «menneskeverd» ikke lenger er selvinnlysende, betyr at en ny fortelling om hva mennesket er, overtar i kulturen. Denne nye fortellingen blir ofte ikke fanget opp fordi debatter om livets ytterfaser har en tendens til å dreie seg om løsrevne etiske problemstillinger. Det sier seg selv at debatten er vanskelig når etikken ikke lenger har noe fast fundament. Samtidig er det mulig å peke på en annen inngang, nemlig å spørre etter de kulturelle endringene: hvilken fortelling om mennesket ligger til grunn for de praksiser vi etablerer? Det er denne fortellingen som gir grunnlaget for etikken.

Hva skjer når forestillingen om Gud forvitrer? Ettersom forestillingen om Gud har vært så gjennomsyrende i vår kultur, er det spennende å stille dette spørsmålet på nær sagt alle felt. Det kan selvsagt også stilles til forestillingen om kristendommen selv: Hva skjer med kristendommen når forestillingen om den kristne guden forsvinner? De siste tiårene har kristne verdier blitt transformert til prinsipielle menneskerettigheter og erstattet med idealer som mangfold og toleranse. Problemet er bare, som Dag Hareide påpeker i sin bok «Hva er humanisme» (2011), at menneskeverdet i dette paradigmet ikke har noen felles begrunnelse. Kanskje er det bare et tidsspørsmål før denne åpenbare svakheten blir prekær i kulturen.

En av de vanligste beskrivelsene av Gud er forestillingen om «Gud som far» – og tilsvarende menneskene som Guds barn. Nå er barn som regel programmert til å frigjøre seg fra sitt opphav, og på lignende vis var kristendommen også på mange måter programmert til sekularisering. Imidlertid pleier en opprørsperiode – som vi har hatt tilgangs i vår kultur, sist med oppgjøret med pietismen og bedehuskulturen – å etterfølges av en mer moden periode med ny verdsetting av opphavet. Kanskje kan spørsmålet om hva som skjer med kulturen når forestillingen om Gud forsvinner, bidra til en verdsetting av de røttene som tross alt har næret vår kultur gjennom to tusen år. Kanskje er det på tide å vekkes av det sinnssyke menneskets tale, i Nietzsches formulering: «Hører vi fremdeles ingenting av larmen fra dem som begraver Gud? Lukter vi fremdeles ingenting av den guddommelige forråtnelse – også guder råtner!»

Sitatene fra Nietzsche, er henter fra Øystein Skars oversettelse, Spartacus forlag 2010.

Teksten ble først publisert i Klassekampen.