Mer bistand for pengene
Når man leser listen over hva norske bistandskroner brukes til, fremstår det som helt åpenbart at vi trenger en grundig debatt om hvordan de enorme summene forvaltes.
Hør bare:
Brasil - et land som har råd til å arrangere fotball-VM i år og sommer-OL i 2016 - mottok i fjor svimlende 3,9 milliarder kroner i bistand fra Norge.
Annonse
De palestinske selvstyreområdene der vanstyre og korrupsjon florerer, fikk 632 millioner.
I enkelte tilfeller ser det ut som norske bistandspenger brukes til det reneste tøv.
I fjor fikk myndighetene i det buddhistiske kongedømmet Bhutan syv millioner av oss til å arbeide med en plan for det de kaller «brutto nasjonal lykke».
Og hva i all verden skal kunstrådet i Mongolia med 100.000 norske skattekroner?
Statsbudsjettet
I dag samles de blåblå statsrådene til to dagers avsluttende budsjettkonferanse. Der skal de legge siste hånd på den nye regjeringens første egne statsbudsjett.
Det er på forhånd antydet at det ligger an til betydelige endringer i bistandsbudsjettet. Frps første nestleder Per Sandberg gikk før helgen ut i Vårt Land med forslag om å kutte kraftig i antall land som mottar norsk bistand. Han varslet også at regjeringen ikke nødvendigvis vil videreføre praksisen med å bruke minst en prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI) på bistand.
Signalene fra Sandberg mottas helt oppskriftsmessig med forferdelse av opposisjonen. Der rases det mot å røre det symboltunge tallet.
Annonse
Heller ikke vi er utpregede tilhengere av kutt i bistandsbudsjettet. Men vi vil likevel oppfordre til at man ikke stirrer seg blind på denne prosenten.
Poenget er jo ikke hvor mye bistandspenger vi klarer å bruke, men hvor mange fattige og lidende mennesker som får hjelp. Og i hvilken grad det norske bistandsarbeidet faktisk bidrar til å reise folk og nasjoner opp fra fattigdom.
Dessverre finnes det eksempler på at bistand ikke har hatt noen langtidseffekt for mottagerlandene, men heller har vært med på å blokkere for egen innovasjonsevne og selvhjelp. Den spesielle norske modellen der bistandsoverføringer kombineres med høye tollbarrierer på produkter som de fattige landene faktisk ønsker å selge til oss, er også svært lite tiltalende.
Etter vår mening er det slike spørsmål – og ikke prosentfundamentalisme – som bør prege bistandsdebatten:
Hvilken type bistand Norge skal gi, hvem som skal motta den, hvordan kan vi hindre korrupsjon og misbruk, og på hvilken måte vi kan sikre at bistanden bidrar til at landene på sikt kan klare seg uten hjelp fra utlandet.
For merkelig nok er det ikke denne typen helt vitale spørsmålsstillinger som dominerer debatten om bistand. Tydeligvis heller ikke det interne ordskiftet i bistandsmiljøet. Norads egen evalueringsavdeling konkluderer i sin ferske årsrapport med at norsk bistandsforvaltning er mer opptatt av å få betalt ut milliardene enn å måle resultatene av bistanden.
Og igjen: Når man leser listen over hva norske bistandskroner brukes til, fremstår det som helt åpenbart at vi trenger en grundig debatt om hvordan de enorme summene forvaltes.
