Mer kraft til grasroten
Koblingen mellom lavkirkelige og frikirkelige er både spennende og lovende.
Menighetsplanting var lenge et omstridt begrep i norsk kristenhet. Blant motforestillingene var at de nye menighetene kunne komme til å havne i et konkurranseforhold til det bestående, med potensielle tap for begge parter. I løpet av de siste drøyt ti årene har holdningene endret seg betydelig, og nå er menighetsplanting et langt mer positivt ladet ord i de fleste kristne sammenhenger her i landet.
De siste årene har ikke minst bedehusorganisasjonene markert seg sterkere i Dawn-sammenheng. Det tilfører både bredde og tyngde, og samsvarer blant annet med Misjonssambandets mål om å etablere 100 livskraftige misjonsforsamlinger innen 2020. Fjorårets Dawn-forum ble blant annet en tydelig markering av fellesskapet mellom lavkirkelige og frikirkelige. Det er en spennende og lovende kobling.
Frustrert og motløs
Et slags skrekkscenario i menighetsplantingssammenheng er når enkeltpersoner eller fraksjoner bryter med menigheten sin på grunn av for eksempel misnøye med lederskapet og så etablerer en ny menighet, angivelig med nye visjoner og et misjonalt siktemål. Gresset er som kjent ikke alltid grønnere på den andre siden, og dersom den egentlige motivasjonen for å starte noe nytt er misnøye med det man forlot, kan man risikere stå ganske slitne tilbake etter en tid. Da kan situasjonen være at modermenigheten har blitt alvorlig svekket, den nye menigheten har kollapset, og initiativtakerne står motløse og frustrerte tilbake.
Ikke konkurrenter
Mer fremtredende er likevel situasjonen i for eksempel Sandnes, hvor etableringen av flere nye menigheter de senere årene har ført til økt kirkesøkning samlet sett. Dette er også det ideologiske grunnlaget for menighetsplanting: flere menigheter når flere mennesker. Menigheter er ikke hverandres konkurrenter, men lemmer på den samme kroppen. Det er ganske opplagt, særlig i byer og på større steder, at en enkelt forsamling ikke makter å nå alle. Da kan det være svært nyttig med flere avdelinger som kan satse på hver sine geografiske, kulturelle eller sosiale områder - for eksempel.
I første linje
Det er antakelig ikke så mange som vet at Dawn står for «Discipling a whole nation». Og det er ikke nødvendigvis så farlig, for Dawn handler mer om menighetene og forsamlingene som deltar enn om selve nettverket. Fjorårets Dawn-forum representerte en ny giv ved at både Øyvind Åsland fra NLM, Rolf Kjøde fra Normisjon og Erik Furnes fra ImF var til stede og snakket om misjonens viktigste utfordringer. I år blir samlingen preget av at antall deltakere er doblet fra i fjor, og nær tredoblet fra årene før. De fleste deltakerne på Dawn-forum har vært nokså ukjente menighetsplantere som alle står i første linje i arbeidet. Nå har samlingene fått et litt sterkere preg av kirkemøte gjennom lederne som er med, men fortsatt er de fleste påmeldte engasjerte grasrotmennesker med en brennende trang til å utbre evangeliet i hjemlandet.
Ingen med større bredde
Det finnes ganske sikkert ingen annen kristen arena i landet som samler en slik bredde av norske kristne ledere. Sognestrukturen i Den norske kirke opererer med helt andre rammevilkår, og er i liten grad representert i Dawn. Det samme gjelder katolikkene og adventistene. Men ikke minst gjennom NMS har også flere Dnk-menigheter, ikke minst i Rogaland, fått et nytt preg. Menighetsprest og tidligere Dawn-styreleder Oddbjørn Stangeland er i disse dager i dialog med Stavanger-biskop Erling Pettersen om hvilke friheter menighetene kan ta seg når det gjelder liturgisk opplegg.
Ikke teologisk likegyldighet
For ved siden av menighetsplantingen handler også Dawn om menighetsutvikling. Og noe av nøkkelen for å forstå det brede nedslagsfeltet ligger nok i at menighetene og forsamlingene som er representert har fått nærmere innbyrdes relasjoner og et noe likere uttrykk enn de hadde før. Dermed henter de i større grad impulser fra de samme stedene, og drar lasset mer sammen. I norsk Dawn-sammenheng er det lite rom for teologisk likegyldighet. Økumenikken som utspiller seg her er både gledelig og beundringsverdig.
dagen