#metoo – snakke ned fremfor å tie ned

#Metoo-kampanjen har allerede blitt mer omfattende enn noen kunne forutse. Det forteller først og fremst mye om hvor utbredte seksuelle krenkelser er.

I løpet av de siste dagene er det ikke minst skuespillere og mediefolk som har stått frem med sine historier. Det er forskrekkende å høre hvilke historier som blir fortalt.

Senest torsdag skrev vi på denne plass om seksuelle krenkelser i kristne miljø. Vi vet at disse miljøene ikke er forskånet fra overgrep, men håper i det lengste at omfanget likevel er av en annen skala enn det vi har lest om fra ulike sammenhenger den senere tiden.

Fredag ble spørsmålet om krenkelser og håndtering av krenkelser i kristne miljø igjen satt spesifikt på dagsordenen. Da kunne vi her i avisen lese en sterk og viktig tekst fra fire general­sekretærer i norske misjonsorganisasjoner.

Generalsekretærene i Normisjon, Indremisjonsforbundet, Misjonssambandet og Misjonsselskapet skrev om den viktige kulturendringen som har funnet sted de siste tiårene:

«For ofte var kristne organisasjoner og menigheter mer opptatt av å beskytte det kristne miljøet eller den som var ansvarlig for overgrepet enn å ta kvinnenes historie på alvor.»

I dag kan en sånn skildring høres fremmed ut. Men vi skal ikke mer enn noen tiår tilbake før en slik tankegang var utbredt og etablert. Og vi må ikke i et eneste øyeblikk tro at denne kampen er vunnet en gang for alle.

Fremdeles opplever vi i dag i en del kristne miljø en forventning om at vi ikke må snakke offentlig om ulike slags problemer i disse miljøene, blant annet fordi det angivelig vil skade Guds rike om vi gjør det.

Egentlig svarer generalsekretærene nokså effektivt på dette: «Metoo-kampanjen har vist oss at også overtramp som enkelte kaller små, kan få stor betydning for den det gjelder. Derfor er vi opptatt av at ingen krenkelser skal bagatelliseres.»

Foran de ImF-ansatte på organisasjonens lederkonferanse vektla generalsekretær Erik Furnes torsdag ettermiddag hvor viktig det er å snakke denne tematikken ned, fremfor å tie den ned.

Gjennom vedvarende bevisstgjøring sier vi noe om hvilke verdier som er viktige for oss, og vi bidrar til å ytterligere forminske rommet for uakseptabel adferd.

Grunnleggende blir dette også et kristent vitnesbyrd, fordi vi ved slik bevisstgjøring signaliserer at ingen, verken kvinner eller menn, skal måtte tåle krenkelser eller overgrep i kristne miljø.

Krenkelser og respektløs adferd overfor andre er uakseptabelt uansett hvilke miljø vi befinner oss i.

Fra religiøse miljøer må vi likevel kunne forvente en særlig årvåkenhet på grunn av den sterke, noen ganger bakenforliggende, autoriteten som blant andre kristne ledere bærer med seg både i og utenfor sine respektive sammenhenger.

Og på grunn av den høye verdi det kristne menneskesynet tillegger det enkelte menneske.

Det må være ukristelig å skjule sannheten om overgrep med den hensikt å tjene sannheten i evangeliet. Vi trenger ingen heksejakt eller svertekampanje, og vi må ivareta alle parters rettssikkerhet også i overgrepssaker.

Men ingen som har blitt utsatt for maktmisbruk i religiøse miljøer skal trenge å høre at de skader Guds rikes sak ved å fortelle om det. Tvert imot.

Derfor er det gledelig at misjonslederne så tydelig viser vei i å ta den noen ganger ubehagelige virkeligheten på stort alvor.