MF-professor Harald Hegstad: Tid for å erkjenne kirkens urett mot homofile

I februar kom biskopene i Den norske kirke med en uttalelse der de «erkjenner at Bispemøtets uttalte holdninger til og omtale av homofili og homofile opp gjennom årene har påført mange mennesker stor skade og smerte.»

Videre gir de uttrykk for at slike holdninger har ført til at homofile og lesbiske har opplevd at kirken har fordømt deres liv og deres kjærlighet. På denne bakgrunn vil biskopene «på nytt bekrefte alles menneskeverd, uavhengig av seksuell identitet.»

Selv fikk jeg i slutten av april være med på et symposium på Granavolden i regi av Kirkerådets LHBT+-utvalg, der kirkelige ledere fikk høre historiene og erfaringene til LHBT+-personer med kirken, både som ansatte, folkevalgte og frivillige. I symposiet fikk vi høre mange sterke historier som gjorde inntrykk, og vi fikk anledning til å reflektere sammen om veien videre.

Som både biskopenes uttalelse og historiene fra symposiet gir uttrykk for, er Den norske kirkes historie i møte med homofile og lesbiske en svært problematisk historie. På en uakseptabel måte har mennesker blitt satt på valg mellom å være tro mot seg selv og lojal mot kirken.

For mange førte dette enten til et liv i selvfornektelse og falskhet, eller til at man mistet troen. De som nektet å velge mellom identitet og kirke, ble ofte møtt med sanksjoner fra kirkens side: utfrysning, jobb- og ordinasjonsnekt, tap av tillitsverv og oppgaver osv.

Å gjøre galt når man vil det gode

I etterkant av symposiet på Gran, er det et skriftord som har ringt i ørene på meg, nemlig Jesu ord i Joh 16,2 om dem som tror «at de utfører en tjeneste for Gud» mens de i virkeligheten gjør noe veldig galt. Det er jo ikke ond vilje som ligger bak kirkens linje i den tradisjonelle vurderingen av homofili og homofilt samliv, men tvert om et ønske om å ta Guds ord på alvor og gjøre det rette mot dem det gjelder.

For noen har anbefalingen om et liv i sølibat gitt mening og vært mulig å praktisere. For andre har den ført til et liv i selvfornektelse og elendighet. Andre igjen har tatt avstand fra en slik forståelse og fortsatt sitt liv enten utenfor kirken, eller innenfor kirken i opposisjon til den rådende linje – med de omkostninger det har medført.

Etter mitt skjønn er det på høy tid å erkjenne at det som var gjort i den tro at man «utførte en tjeneste for Gud», i virkeligheten var det motsatte. Og jeg tror heller ikke at problemet kan løses med bare å være snillere og mer inkluderende, men at det må få konsekvenser for den teologi som har ligget bak.

En kristen etikk kan aldri være en isolert lesning av bibeltekster, men må alltid spørre etter hva som er godt og ondt for mennesker. Et kirkelig standpunkt som fører til selvfornektelse, til tap av liv og tap av tro, er ikke mulig å holde fast på. Det er på tide å erkjenne at kirkens manglende anerkjennelse av at homofile og lesbiske kan leve sammen i gode og etisk fullverdige trofaste samliv, har vært en kilde til mye ondt.

Å snakke om noe annet

Mange i kirken har innsett dette for lenge siden. Ære være dem for det. Andre av oss har vært lang tregere, og jeg har fundert på hvorfor.

En viktig forutsetning har nok vært den utbredte skjelningen mellom legning og praksis. Det har skapt en forestilling om at man fullt og helt kan akseptere den homofiles identitet, samtidig som man avviser den «praksis» som springer ut av en slik identitet.

Problemet med dette er at den «praksis» det her er snakk om, ikke er enkeltstående handlinger som kan løsrives fra ens grunnleggende identitet. Fordømmer man homofiles mulighet for å inngå i enhver romantisk og seksuell relasjon, sier man samtidig at deres dypeste lengsler er ensbetydende med «lysten til det onde».

Videre har tendensen til å gjøre homofile og lesbiske til en «sak», gjort det lettere å unnlate å se konsekvensene av kirkens standpunkt og praksis i øynene. Ja visst henger synet på homofili sammen med en rekke teologiske spørsmål som bibelsyn, skapelsesteologi og syndsforståelse. En slik sammenheng må imidlertid ikke føre til at vi begrenser oss til å diskutere disse spørsmålene, som om det ikke egentlig er de homofiles og lesbiske liv det gjelder.

I den senere tiden har ikke minst ekteskapsforståelsen blitt en slik sak som man diskuterer løsrevet fra homofiles og lesbiskes livssituasjon. Kirkemøtets vedtak om «to syn» handler egentlig ikke om annet enn selve spørsmålet om vigsel, ikke vurderingen av homofilt samliv i seg selv.

Hva man egentlig avviser når man vil fastholde et «klassisk syn på ekteskapet», blir ikke alltid like klart. Etter mitt skjønn bør det være mulig å ha ulike forståelse av en teologisk ekteskapsforståelse og samtidig anerkjenne likekjønnet samliv.

Også diskusjonen om Pride og «pride-ideologien» fungerer ofte som et tåketeppe, der det blir uklart om det er enkelte ytterliggående standpunkter man avviser, eller om det også handler om manglende aksept av likekjønnede forhold.

En annen kompliserende faktor er at synet på homofilt samliv har blitt forstått som en skillelinje mellom liberal og konservativ teologi. Mange har nok vegret seg for å gi uttrykk for en mer positiv holdning av frykt for å bli oppfattet som «liberal».

Etter mitt skjønn er denne situasjonen i ferd med å endre seg, da også mange teologer i en mer konservativ tradisjon også har innsett at den tradisjonelle avvisning ikke er mulig å begrunne bibelsk og kristelig.

Samvittighetsfrihet

Mange vil sikkert være uenig i det jeg har skrevet ovenfor, og mene at det tradisjonelle synet fortsatt er bærekraftig. I dette spørsmålet må det fortsatt være menings- og samvittighetsfrihet.

Men samvittighetsfriheten må gå begge veier. Det betyr at alle typer sanksjoner mot de i kirken som velger å leve ut sin kjærlighet sammen med en partner av samme kjønn, bør avvikles – enten de er av formell eller uformell karakter.

For biskopenes del bør det bety at det å være gift med en av samme kjønn ikke bør være er et hinder for vigsling – i noe bispedømme. Ved tilsettinger bør det bety at man ikke lenger benytter seg av adgangen til å spørre etter homofil samlivsform.

Da er vi i alle fall kommet et lite stykke på vei mot den aksept og likeverd for homofile og andre LHBT+-personer som Bispemøtet tar til orde for.

Først publisert som lederartikkel i Luthersk Kirketidende 10/2022.