MF-rektor: «Det eneste fornuftige er å la bysten av Hallesby stå»

Egentlig er det Vårt Land som burde svare på Hans Bringeland sitt innlegg, ettersom de har konstruert saken. Det tjener Dagen til ære at to av avisens journalister har ringt meg for å spørre hvordan dette hang sammen, og lot være å skrive når de forstod at det var en sak VL hadde konstruert.

Men Bringeland, jeg er faktisk mest forundret over at du benytter akademiske saklighetsargumenter i et innlegg knyttet til en kritikk som bygger på en kommentarartikkel og «et slags intervju med Haanes».

Og så etterspør du «fagleg sikra grunnlag»? Men kanskje din erfaring med media, på tross av de mange medieoppslagene om din egen institusjon NLA, er slik at du opplever spekulative oppslag og liksom-intervjuer som gode og saklige beskrivelser av virkeligheten?

Du skriver: «MFs avgjerd om å fjerna Hallesby-bysten har fått Gyrid Gunnes til å skriva ein kommentar i Klassekampen 10. juni». Det er en helt feil fremstilling av saken.

Gyrid Gunnes var så vennlig å kontakte meg for å advare om at hun ville skrive om Hallesby-bysten i Klassekampen. Jeg svarte henne at det var et pussig sammentreff, ettersom jeg nettopp hadde drøftet internt om vi skulle flytte bystene, først og fremst av praktiske årsaker.

Hallesby

Gunnes’ motivasjon var helvetesdebatten, og jeg sa at et ville være en helt uaktuell grunn for å fjerne en byste, men at Hallesbys etiske og politiske synspunkter i mellomkrigstiden for så vidt var en bedre grunn – og henviste til Arvid Nærøs artikkel. Men: vår motivasjon var først og fremst praktisk.

Gunnes skriver så dette inn i sin tekst i Klassekampen. Når VL ringer for å intervjue meg, forklarer jeg dette, og sier litt om bakgrunnen.

Hallesby-bysten står rett ved inngangen til lesesalen, Hallesby på den ene siden og John Nome på den andre. Der tenkte vi at to IT-hjelpere skulle sitte.

De to professorene kunne få plass i det såkalte «Hallesby-rommet» i kjelleren, som er et åpent og mye brukt seminarrom der blant annet Hallesbys bibliotek er utstilt, sammen med enkelte andre historiske gjenstander.

De viktigste Hallesby-effektene, slik som skrivepulten, småbord og lamper, har vi vennligst lånt bort til Norsk bedehusmuseum. Jeg ville tenke at Hallesby kunne kjenne seg hjemme i sitt eget bibliotek!

Når det gjelder VL-oppslaget, så ble sitatkontrollen ikke tatt hensyn til, og mitt forsøk på å kommentere «innpakningen» ble avvist ettersom jeg bare hadde lov til å mene noe om egne direkte sitater.

Ettersom du er opptatt av vitenskapelig produksjon, kan jeg opplyse om at jeg har behandlet antisemittismen hos norske lutherske teologer i en invitert forelesning ved Humboldt-universitetet i Berlin, tilfeldigvis med hele det norske bispekollegiet til stede.

Der behandles også Leiv Aalen grundig (publisert i Protestantismus, Antijudaismus, Antisemitismus, Mohr Siebeck 2017).

I iveren for å forklare og forsvare Ole Hallesby anti-jødiske fordommer får du eter min mening også utfordringer med den heroiske innsatsen til for eksempel Dagen-redaktør Johs. Lavik, som allerede fra tidlig på 30-tallet sto imot anti-jødiske og Hitler-vennlige holdninger - og til og med nektet Leiv Aalen spalteplass i avisen.

Jeg forstår at du er opptatt av å gi Hallesby en historisk saklig og rettferdig behandling. Det anliggende deler jeg fullt og helt.

Invitasjon til Vidar L. Haanes

Hallesby var sikkert en «høvding i Guds rike», men han var ikke MF. Hallesby var, sammen med Wisløffene, Indremisjonen og Bibelskolen i Staffeldtsgate.

Hallesby var Studentlaget. Men MF må han nok pent dele med andre, selv om han trivdes med å være MFs ansikt utad.

Hallesby var genial på en rekke områder. Hallesby hadde mange uvenner, og han kunne behandle kolleger og samarbeidspartnere skikkelig dårlig (professor Karl Vold og lagssekretær Sverre Magelssen, for å nevne to).

Hele denne debatten rundt bystene av Hallesby og Nome er dessuten dypt urettferdig overfor John Nome, den alltid saklige, vitenskapelig etterrettelige, og etter Olaf Moe – MFs store akademiske alibi.

Jeg er svært lei meg for at hans rykte trekkes inn i disse spekulasjonene, og min beundring for Nome burde være bevis nok for at flytteplanene var praktisk motivert. Det eneste fornuftige nå er å la bystene stå.

Folk har fått utløp for sin motstand og sin støtte knyttet til to byster og det har ført til en viss refleksjon rundt historiske minnesmerker, hvilket har en verdi i seg selv.