Middelhavets våte grav
Vi kan ikke sitte rolig og se på at hundrevis og tusenvis av mennesker finner sin grav i havets dyp, skriver Dagen på lederplass.
Mens de druknedes kropper nå føres i land, får internasjonale medier tilgang til stadig nye, grusomme detaljer om helgens båttragedie i Middelhavet. Det snakkes om at de kyniske menneskesmuglerne låste passasjerene inne i båtens lasterom. Slik hadde de ikke en sjanse da det overfylte fartøyet kantret og gikk ned.
Nå fryktes det at så mye som 900 personer kan være omkommet. Det vil i så fall gjøre flyktningkatastrofen til den verste noensinne.
Annonse
Men bortsett fra det høye antallet drepte, er faktisk slike båttragedier for tiden nærmest for en dagligdags hendelse å regne. Det er det kanskje aller mest rystende med den situasjonen vi nå opplever i disse farvannene.
Store mengder mennesker tar seg over det afrikanske kontinentet og frem til kysten mot det vestlige Middelhav. Der legger de livene sine i hendene på skruppelløse forbrytere som tjener store summer på å frakte folk over til Europa.
Grådigheten hos disse som har gjort menneskelig lidelse til en lønnsom forretningsidé, kjenner ingen grenser. Menneskesmuglerne laster båtene sine mye fullere enn fartøyets egentlige kapasitet. For å presse den siste mulige profitten ut av sin menneskelige last. Akkurat som andre slavehandlere før dem.
Dessverre har sivilisasjonssammenbruddet i Libya bare gjort situasjonen enda verre. Borgerkrigen og de lovløse tilstandene i landet har gitt menneskesmuglerne nærmest frie hender. Fartøyet som sank i helgen, kom nettopp fra Libya. Og med sommersesongen rett rundt hjørnet er faren stor for at flyktningstrømmen heller skal bli større enn mindre i ukene og månedene fremover.
Ut over gårsdagen vokste kravene fra opposisjonen på Stortinget om at også Norge nå må bidra til å avhjelpe den humanitære katastrofen som utspiller seg rett foran øynene våre. I går ettermiddag kom beskjeden om at Norge sender skip til området.
Det er en avgjørelse det ikke er vanskelig å gi helhjertet støtte. Vi kan ikke sitte rolig og se på at hundrevis og tusenvis av mennesker finner sin grav i Middelhavets dyp, uten å gjøre noe. Som en betydelig sjøfartsnasjon har Norge en lang og stolt historie når det gjelder å bistå folk som er i havsnød. Evnen til å hjelpe er åpenbart der. Heldigvis finnes viljen også.
Og egentlig burde det ikke være så vanskelig for oss nordmenn å i hvert fall til en viss grad leve oss inn i tankegangen hos massene som ønsker å krysse Middelhavet. For vi nordmenn er også et folk av utvandrere. På 1800-tallet og de tidlige tiårene av det forrige århundret drømte mange norske menn og kvinner om å krysse et hav. Et annet og mye større. Atlanterhavet.
Anslagsvis 800.000 tok sjansen på å gjøre det. De la ut på den strabasiøse og i mange tilfeller farlige reisen for å nå Amerika. Og de var drevet av den samme allmennmenneskelige lengselen som de som nå kliver ombord i båtene langs Afrika-kysten. Drømmen om å skape en ny tilværelse for seg selv og sine.
