Migrantmenigheter – en ressurs

Burde vi ikke stå sammen med de mange kristne innvandrerne om å bringe evangeliet videre?

Unntakstilstand! Dramatisk! Dette var tilstandsrapporten i Apostlenes gjerninger etter drapet av Stefanus; den kristne kirkes første martyr. Det var uro. De kristne ble presset ut. Ut av sine hjem og nabolag. Bort fra sine landområder. Ut i det ukjente. Menneskemasser på flukt. Helt til Fønikia, Kypros og Antiokia.

Mye av det samme skjer nå. Båtflyktninger på Middelhavet. Flyktningleirer, nød og uro. Bosetning i ukjent land. Blandet mottakelse.

Drapet på Stefanus satte en støkk i folk. De kristne var fritt vilt. De ble drevet på flukt. Men midt i det fortvilte skjedde det noe godt. Blant annet på grunn av forfølgelsen spredte evangeliet seg til Middelhavsområdene, Nord-Afrika, Midtøsten og videre i Romerriket. Uten innvandrermenigheten i Antiokia hadde det nok sett mørkt ut for kristningen av Europa. For i fra Antiokia ble verdensmisjonen organisert. De forfulgte kristne ble en velsignelse. Fra starten av så det riktignok ikke slik ut.

Også her er det likheter. Mange innvandrere som kommer til Norge, ja, de aller fleste, er kristne. Dette hører vi lite om. Vi hører heller ikke så mye om det store antallet migrantmenigheter, både i Oslo og ellers i landet. Til å begynne var disse menighetene først og fremst et trygt tilholdssted i møte med et for dem ukjent, fremmed og skremmende, nytt land.

Men også her er det endring. En ny generasjon vokser frem. Barna av de første innvandrerne er født og oppvokst i Norge. De har norsk som «førstespråk» og er godt integrert i samfunnet. Flere innvandrermenigheter er nå i ferd med å bryte ut av sine «etniske ghettoer». På samme måte som forfulgte jødekristne begynte å evangelisere til ikke-jøder, evangeliserer innvandrere nå til nordmenn. Norge er deres Antiokia! En ny base for evangelisering og misjon – i vår tid!

Noen vil innvende: «Er ikke mange innvandrere muslimer eller tilhengere av andre religioner? Jo, noen av dem er det. Og ikke-kristne innvandrere kan selvsagt ikke bringe det kristne budskapet til nordmenn. Men både vi og de kristne innvandrerne kan gi dem evangeliet! Vi kan være et Antiokia for dem! La dem merke vår omsorg! Innvandrere som kommer til oss, burde aldri betraktes som et problem, men som en åndelig velsignelse eller utfordring.

Så hva med innvandrermenighetene? Vi burde vise dem større tillit, etablere felles møteplasser og samarbeide bedre med dem. Flere kristne innvandrere burde også ansettes i våre menigheter og organisasjoner. Alt for ofte hører jeg om godt utdannede innvandrere som møter unødige hindringer ved ansettelser i norsk kirke- og organisasjonsliv.

«Det er så vanskelig å være prest i Norge» fikk én høre. Men var det så mye enklere å være prest i landet han kom fra? Norske misjonærer i utlandet har ofte opplevd det stikk motsatte. Vi ble raust tatt imot. Om utdannelsen var god, kunne det være så som så med både kultursensitivitet og språkkunnskap hos mange. Det var sikkert mye latter på bakrommet over utlendingenes rare påfunn og språkblemmer. Likevel tror jeg de fleste opplevde oss som en velsignelse. Utrolig nok! La oss huske at evangeliet alltid bringes videre av mennesker med feil og mangler.

Jeg drømmer om en dramatisk endring i årene som kommer! Kristne med ikke-etnisk norsk bakgrunn bør oppmuntres til mer enn å passivt fylle norske kirkebenker. De må utfordres til frivillig tjeneste og fast ansettelse nasjonalt og internasjonalt, velges inn i styrer, råd og utvalg og oppleve at de også kan kjempe om lederstillinger.

Kristne innvandrere er like glad i barna sine som oss. Barna deres, som ofte faller mellom to stoler, har noe til felles med misjonærbarn. De er «Third Culture Kids». De opplever seg verken hundre prosent norsk eller noe annet. Likevel er de effektive «brobyggere» – om de blir sett, omfavnet og utfordret.