Millioner av kristne erkjenner jødenes plass i Guds frelsesplan

Frelseshistorien viser at Gud er en Gud som gjenoppretter. Dypest sett handler den om å gjenskape forholdet mellom ham som Far og oss mennesker skapt i jans bilde. Han bringer gjenopprettelse og helbredelse på mange ulike plan.

Da jødefolket ble spredd utover verden i år 70 og endelig i år 133 e.Kr var denne hendelsen allerede gjort kjent lenge før av Moses: 5. Mos 64–67: «Herren skal spre deg blant alle folkene fra den ene enden av jorden til den andre.»

At landflyktigheten skulle bli et mørkt og vanskelig kapittel var også profetert: «Blant disse folkeslagene skal du aldri få ro og aldri finne hvile for din fot. Der skal Herren gi deg et urolig hjerte, et sviktende syn og et motløst sinn. Livet ditt skal henge i en tråd. Dag og natt skal du leve i frykt og aldri være trygg for ditt liv. Om morgenen skal du si: «Bare det var kveld!» og om kvelden: «Bare det var morgen!» Slik frykt skal du kjenne i ditt hjerte, og så redselsfullt er det du får se.»

Støre tar feil - kjernen i denne konflikten er fiendskapet mot Israels eksistens

Om Guds plan og utvelgelse skulle sluttet her, ville Israels historie vært en sørgelig fatal historie. Men slik er jo ikke Bibelens Gud, Han reiser ikke opp et folk ved paktsinngåelse og sterk utvelgelse, for så å forkaste dem. Det er ikke den Gud som vi tror på. Tvert imot formidler vi frimodig at om vi er troløse så er Han trofast.

Nettopp derfor forkynner Moses videre: «Om du så er drevet bort til himmelens grense, skal Herren din Gud samle deg derfra, og derfra skal han hente deg. Herren din Gud vil føre deg til det landet som dine fedre inntok, og du skal innta det igjen. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg mer tallrik enn fedrene dine. Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, slik at du skal få leve.» 5. Mos 30.4–6

Jødehatet må bekjempes

I vår tid er vi vitne til hvordan Gud bringer gjenopprettelse til folket og nasjonen han har reist opp, vi ser at dette skjer langs tre akser.

Fysisk gjenopprettelse

I Guds pakt med jødene er utvelgelsen av et fysisk land med jødene sentralt, selv om hensikten er frelse og å formidle Guds rike til menneskeheten. Når jødene ble fordrevet fra sitt hjemland, ble landet underlagt en lang rekke med skiftende rikere og imperier. Men det ble aldri et nasjonalt hjem land for noe annet folk.

Den britiske konsulen i Palestina, James Finn uttalte i 1857: «Landet er i betydelig grad tomt for innbyggere og det er i høyeste grad behov for en befolkningsstamme.»

Mark Twain skrev at «Landet er et øde folketomt område hvor mennesker ikke kan bo». The innocents Abroad, 1867.

I 1874 skrev presten Samuel Manning i boka The holy Fields «landet er forlatt, tomt og øde – uten innbyggere». Men jødenes hjemkomst har brakt liv til landet.

Israel har i dag den høyeste jordbruksproduksjonen per innbygger av alle land i verden, selv om det er et ørkenland. Israel er et av de få landene, om ikke det eneste, som har flere trær i dag enn for 100 år siden – 250 millioner har blitt plantet siden 1900.

På område etter område pågår det en innovasjon og utvikling som er makeløs, gjenopprettelsen er formidabel.

Åndelig gjenopprettelse

Bibelen forkynner også at det skal finne sted en åndelig gjenopprettelse for denne nasjonen: «For Jeg skal ta dere fra folkeslagene og samle dere fra alle landene, og Jeg skal føre dere inn i deres eget land. Så skal Jeg stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Jeg skal rense dere fra alle deres urenheter og fra alle deres avguder. Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte i stedet.» Esekiel 36.24–26

Apostelens Paulus forkynner i Romerbrevet 11 at når hedningene er kommet inn i fullt tall, så skal forherdelsen tas bort og hele Israel skal bli frelst. Om den fysiske gjenopprettelsen er historisk og formidabel, så vil dette åndelige aspektet være det desto mer.

Gjenopprettelse med kirken

Det var et mysterium at hedningene skulle bringes inn i Guds rike, og det kom som en sterk overraskelse på apostlene. Men i apostelmøtet i Jerusalem åpnet jødene dørene på vidt gap for oss hedninger.

I det «neste kirkemøtet» i Nikea 325 e Kr valgte kirken å stenge dørene for jødene, man sementert antijødiske holdninger og separerte seg bort fra dem. Denne avvisningen har i stor grad preget kirken fram til i dag.

Men i våre dager pågår det også på dette området en gjenopprettelse, i vår tid er det millioner av kristne som erkjenner det jødiske folkets fortsatte plass i Guds store frelsesplan. Man griper Bibelens budskap om kallet til å velsigne, trøste og tale vennlig til denne nasjonen.

Denne bevegelsen er global og går på tvers av konfesjoner og kirkesamfunn. Den følger ikke menighetsetiketten, men brer seg som en bølge gjennom kirken globalt.

Når israelere sier at vi evangeliske kristne er Israels beste venner så er det et uttrykk for nettopp dette.

Frikirkepastor ble general i luthersk misjonsorganisasjon: – Føler meg hjemme her