Min historie kan bidra til at flere forteller

Jeg har egentlig ikke lyst til å skrive dette, for det gjør fortsatt vondt. Men jeg lovet jenta å fortelle hennes historie.

I januar var jeg i Etiopia. En kveld sa en mann til meg: i morgen skal vi besøke en leir for internt fordrevne flyktninger. Kan du, Berit, snakke med en 16-åring som er blitt voldtatt og har mistet barnet? Jeg blir med som tolk.

Jeg kunne jo ikke si nei, men hva skulle jeg si til jenta? Jeg har ingen erfaring med traumatiserte krigs- og voldtektsofre. Jeg kunne bare møte henne som et helt vanlig medmenneske. Jeg blar i notatene mine fra turen, og ser at jeg ikke har notater fra dette møtet. Noen ganger lytter man bare.