Min lengsel er å bli tydeligere, men med et mykere hjerte

For noen uker siden opplevde jeg en indre overbevisning i mitt hjerte. Denne overbevisningen besto av to ting.

1. Vi som kristne må bli enda tydeligere i vår formidling uansett hva det vil koste oss.

2. På grunn av dette trenger vi å bruke mer tid i enerom med Jesus slik at vi fylles av hans kjærlighet i våre hjerter. Det første vi må se er nemlig ikke synden, men synderen –mennesket bak de ytre handlingene/levesettet.

«Da Jesus så folket, ynkedes han inderlig» (Matt 9,36). Det han så i det ytre var en konsekvens av at fårene manglet hyrde/rettledning/omsorg/beskyttelse og mat. Får som mangler hyrde som leter etter dem og oppsøker dem og leder og før dem, vil bli et bytte for rovdyr eller gå seg vill og til slutt sulte i hjel eller skade seg.

Vi kjenner lignelsen om ham som manglet 1 av 100. Han forlot de 99 for å lete etter den ene til han fant den. Hyrdens hjerte strekker seg langt.

Når sauebøndene mangler sauer på sauesankingen ned fra fjellet, kan de foreta både en og to og tre turer de påfølgende helger for å finne de få som mangler. Sauene er stort sett alltid i behov for denne hjelpen for å overleve vinteren.

Når vi møter mennesker som lever et liv i det vi ser på som opprør mot Guds gode vilje og plan, fylles vårt hjerte både med sorg og kanskje sinne (hellig vrede). Vi kjenner litt på den nidkjærhet som Gud uttrykker flere steder i Skriften da folk gikk sine egne veier.

Menneskeverdet og sannheten om at alle mennesker er skapt i Guds bilde og er elsket av Gud må ligge i ryggmargen vår.

Når vi ser folket må medlidenhet være det første vi kjenner på. Nød, smerte og sorg, og vilje til å strekke seg ut og hjelpe om mulig.

Vi må se menneskeverdet og fylles med Guds hjerte for menneskene. Da kan man plutselig se de gode, men mer skjulte sidene hos vedkommende, og vi kan til og med finne et oppriktig hjerte bak floskler og rufsete fasader en ofte omgir seg med.

Når dette Guds hjerte har fått mykne, mitt eget hjerte først, kommer steg to. Det går ut på å våge å formidle sannheten uansett hvilken reaksjon dette vil frembringe. Bare Sannheten kan sette folk i frihet.

Da David ble begeistret over å få føre arken tilbake danset og frydet han seg i Gud. Hans kone Mikal, som var under andres påvirkning og kontroll, så ut gjennom vinduet og foraktet sin mann.

David ba ikke om unnskyldning og sa at han neste gang skulle vise mer hensyn. Han sa heller ikke at han forsto hennes reaksjon eller at hun kunne ha like rett som han hadde. Når han konfronteres med sin kones reaksjon, sier han: Dette har jeg gjort for Herren. Heretter vil jeg oppføre meg enda mer dåraktig (slik Mikal og andre opplevde det). David ville være enda mer tydelig, sier han.

Denne tydeligheten og bevisstheten trenger vi i Kristi kropp. Vi definerer ikke lenger synd som synd. Vi sier det er utfordrende, at det er noe vi må ta på alvor og noe vi må se på om vi kan finne en formulering som er rund nok til at ingen forstår hva som egentlig står der.

Og vi prøver å finne en farbar vei som begge sider kan leve med. Vi setter ned råd og etater som jobber i årevis for å prøve å se om en kan tilpasse synden i Kristi kropp.

Hensyn, ånd og kompromiss er ikke Guds løsning på synd. Bekjennelse og omvendelse er Guds svar på bevisst synd.

Vi kan kompromisse og ta hensyn til hverandre til en viss grad for å finne en vei som kirke videre i enhet på praktiske spørsmål og spørsmål som ikke berører det evige perspektivet (Apg 15,22–29).

Når det gjelder bevisst synd (vedvarende synd over tid uten vilje til endring) mener jeg Skriften skisserer alt annet enn kompromisser.

Legger vi Paulus' undervisning og til grunn, ser vi tydelighet og sjelesorg i skjønn forening. Rettledning ansikt til ansikt. Rettledning av flere (to, tre vitner) og til slutt eventuelt hele kirken (Matt 18,15–17).

Hvorfor? For å skape en ny taper? Nei, for å få vedkommende som levde i synd til å forstå alvoret i situasjonen og eventuelt vende om. Videre leser vi om en situasjon der omvendelse skjer. Da sier Paulus at en skal tilgi og slippe vedkommende inn i varmen igjen (2 Kor 2,7)

Andre måter Bibelen beskriver alvorlighetsgraden på er å snakke om surdeigen som vil bre om seg (1 Kor 5). Selvsagt har vi som hyrder for fårene noe med dette å gjøre.

Når reven eller ulven kommer inn blant sauene sier vi ikke «Ja, ja, ingen av mine sauer vil bli rev eller ulv likevel. Det går nok bra, skal du se.»

Så naiv er dessverre ofte vi som kristne. Vi nekter å slippe inn over oss tanken at bak synden som leves ut i frimodighet og freidighet, finnes det en ånd. Blir et slikt liv akseptert som noe som Gud synes er ok, vil straks åndsmakten bak synden begynne å påvirke folks tanker og følelser.

Når tankene ikke er grunnfestet ut fra Ordet, vil tankene føres vill og følelsene blir helt på kollisjonskurs med Skriften. Til slutt er følelsene og tankene og meningene vår gud og ikke Gud.

Foreløpig er jeg mest på punkt 1. Jeg ber om et mykt hjerte, tilgivende og overbærende hjerte i møte med brister og svakheter som avdekker seg hos alle mennesker på grunn av den falne menneskenaturen. Jeg vil ta ballen og ikke spilleren.

Ofte ser vi dette på sportsnyhetene. Inn kommer en skliende for å ta ballen i siste liten, men er uheldig og tar spilleren først. Gult kort.

Intensjonen var god, men spilleren ble overivrig.

Andre ganger ser vi knottene tidlig og vi forstår at motspilleren har bestemt seg for å stoppe spilleren koste hva det koste vil. Rødt kort, og ofte store konsekvenser for flere.

Jeg ber Gud hjelpe meg å ta ballen, og det ofte, men bare for å redde laget ut av en vanskelig situasjon, hverken mer eller mindre.

Dette er ikke alltid like lett. Men hvis vi aldri skal ta ballen i frykt for konsekvensene, da blir vi defensive og vil tape kampen.

Min lengsel er å bli enda tydeligere, men også få et enda større og mykere hjerte slik at jeg kan elske menneskene, men hate det som ødelegger menneskene. Tiden vil vise om jeg får lengselen min oppfylt.