«Min største tabbe er å bli født jente»

«Min største tabbe er å bli født jente!» annonserte jeg. I sinne, frustrasjon, opprør og fortvilelse. Guttene hadde det så greit. De fikk gjøre de spennende tingene, fikk anerkjennelse og de best betalte jobbene. Og ikke ble de avkrevd ynde og tekkelig tilbakeholdenhet.

Det syntes som jeg hele livet forgjeves hadde banket på og forsøkt å bli en del av guttefellesskapet, samtidig som jeg kavet for å slippe ut av det kvelende jenterommet. Jeg var rett og slett ikke noe bra på å være jente. Ikke var jeg søt og føyelig. Dessuten var jeg for sterk, for selvstendig, for høylytt, for selvhjulpen, for viljesterk, for teknisk, for røff, for livlig, for storkjeftet. For mye rett og slett til at det kunne rommes i en jente.

I skjæringspunktet mellom slik jeg var skrudd sammen og ytre forventninger ble det smertelig trangt. Ikke var jeg noen bra jente/dame, for det mestret jeg ikke. Og ikke noen bra gutt/mann, for det var jeg jo ikke.