Minneord om Reidar Paulsen (1938-2022)

Reidar har vært en inspirator, en visjonær drivkraft, en hyrde og en lærer for mange mennesker gjennom lang tid.

Samtidig er det 14 år siden han ble pensjonist, så mange av dem som i dag er med i Kristkirken har ikke opplevd ham som pastor.

Derfor følger det her et litt lengre minneord. For dem som kjente Reidar, er det noen få glimt fra hans lange og rikholdige liv. For dem som ikke kjente ham, kan det være en hjelp til å forstå litt mer av både hans og Kristkirkens historie.

Personlig historie

For min egen del er dette også en personlig historie. Utenom min egen familie er det knapt noen som har hatt større betydning for mitt gudsbilde og mitt åndelige liv enn nettopp Reidar.

Allerede som tenåringer fikk noen andre jevnaldrende og jeg komme på månedlige besøk hjemme hos Astrid og Reidar og stille våre mange spørsmål. Lærdommene fra de samtalene er verdt mer enn mange studiepoeng. Det føltes som et stort privilegium at han tok seg så god tid til oss.

Reidar var en leder som ga sine medarbeidere stor tillit. Detaljstyring var langt fra hans greie. Han hadde blikket opp og frem, og inspirerte mer enn noe annet gjennom sin grundige forkynnelse, og sin lengsel etter å se Guds rike bli synliggjort midt i den verdenen der vi har blitt gitt å leve.

De senere årene ble Reidars helse gradvis svekket, men han forble en trofast gudstjenestedeltaker.

Kristiansand Frikirke

Reidar Paulsen var eldst i en søskenflokk på tre, som sønn av butikkmedarbeideren Kari og rørleggeren Gunnar. Han har selv beskrevet barndomshjemmet som «et enkelt, kristent arbeiderhjem med tilhørighet til Frikirken.»

Som 25-åring giftet Reidar seg med Astrid Sola. De fikk 59 år sammen, samt fire barn, og både barnebarn og oldebarn.

Reidar vokste opp i Kristiansand frikirke, og hadde bare godt å si om sin barndoms menighet. Han hadde egentlig tenkt å bli misjonær, og Japan var i tankene. Men etter grundige overveielser kom han til at hjemlandet skulle være basen for hans pastortjeneste.

Etter endt utdannelse på Misjonsskolen (nå VID) og MF, ble det tre år som pastor i Oslo. Så bar det til Bergen i 1970.

Paulsen gjorde seg tidlig bemerket, ikke minst i Frikirken. Han kunne nok ha blitt synodeformann, tilsvarende biskop eller generalsekretær. Men slik skulle det ikke gå.

Kristkirken i Bergen

Fødsler er vanligvis nært forbundet med smerte. Slik var det også da Kristkirken i Bergen så dagens lys i 1994. Teologisk uenighet både med Frikirken sentralt og internt i menigheten førte til at Bergen Frikirke ble delt.

Det må ha vært vanskelig for Reidar å si farvel, både til kirkesamfunnet han hadde vokst opp i, og til deler av menigheten han hadde ledet i 24 år. Men han var som regel mer opptatt av det som lå foran enn det som lå bak.

Bergen Frikirke hadde allerede i mange år vært en ledende menighet i kirkesamfunnet når det gjaldt karismatisk åpenhet. Det ble jevnlig arrangert konferanser med internasjonale gjestetalere, og midtukemøtene på onsdagskveldene ble uhøytidelig omdøpt til svømmekurs.

Her var man på oppdagelsesferd i mer eller mindre ukjent farvann, fullt innforstått med at svømmeferdighetene var begrenset.

Fra slutten av 1980-tallet ledet Reidar det daglige arbeidet i menigheten sammen med kollega Rolf Helen Iversen. Han hadde bakgrunn fra Den norske kirke, og utfylte Reidar på en rekke områder. De stod sammen i tjenesten frem til de begge gikk av da de fylte 70 år.

I forbindelse med at Kristkirken ble etablert, ble det også opprettet et nettverk som fikk navnet Doulos. Her møttes ledere fra ulike menighetssammenhenger jevnlig.

Teologi og åndsnærvær

Det er ikke enkelt å oppsummere Reidar Paulsens tjeneste med få ord. Han var et fascinerende sammensatt menneske. På den ene siden var han svært opptatt av teologi. En av dem som husker ham fra den første tiden i Bergen Frikirke, husker hvordan forkynnelsen med hans inntog fikk et akademisk preg.

Men han var også åpen for Åndens nærvær, nærmere bestemt for det som ofte har blitt kalt karismatikk. Og egentlig er ordet åpen for svakt. Han var karismatisk søkende. «La oss jage etter å kjenne Herren», leser vi hos profeten Hosea. Det er ett av flere skriftsteder Reidar gjerne viste til, og som også passer godt for å beskrive det arbeidet han selv stod i.

En av de mer fornøyelige historiene Reidar fortalte, var om da han skulle på Vineyard-konferanse i England midt på 1980-tallet. I karismatiske miljøer har ikke akademisk teologi alltid stått høyt i kurs. Teoretiske debatter har lavere rang enn skildringer av det erfarte åndslivet. Og Reidar var også glødende opptatt av det siste.

Derfor var det nok ikke alle tilhørerne hans som uten videre kunne kjenne seg igjen i bønnen han ba på englandsbåten, i forkant av konferansen: «Gud, må du skjerpe alle mine kritiske sanser til det ytterste.» Men poenget var ikke å være skeptisk eller reservert. Poenget var å få maksimalt ut av det Gud ville gi, og å øve opp evnen til å skjelne mellom det som kom fra Gud og det som ikke gjorde det.

Toronto-velsignelsen og kristen enhet

Det er omtrent umulig å skrive om Reidar Paulsens pastortjeneste uten å nevne Toronto-velsignelsen. Fra sommeren 1994 og i noen år fremover satte den sitt tydelige preg på Kristkirken og en rekke andre menigheter, både i Norge og i en rekke andre land.

Mange var det som fikk et fornyet møte med Gud, en sterkere tillit til ham, og en klarere visshet om sitt eget barnekår hos Gud. Men kontroversene var også mange. De ytre reaksjonene, eller manifestasjonene, som de ble kalt, hvor mennesker lo, ristet, falt i gulvet, ropte og gråt, var forsiktig sagt ikke hverdagskost i kristne gudstjenester.

En del av dem som ellers hadde vært sympatisk innstilt overfor Reidar, opplevde at her gikk han for langt. Men blant andre tidligere Dagen-redaktør Arthur Berg, som Reidar hadde et nært forhold til, var jevnlig å se på Kristkirkens gudstjenester den første tiden.

Heller ikke han gikk god for alt som fulgte med impulsene fra Toronto, men han satte stor pris på Reidars forkynnelse.

Sammen med 1990-årenes fornyelse kom også en forsterket betoning av kristen enhet. Ønsket om styrket enhet var alt annet enn nytt, men det kom mer konkret til uttrykk nå enn før.

En av de mange gjestetalerne Reidar hadde invitert, sa at «Når Gud ser på Bergen, ser han bare én menighet.» Tanken om at alt Guds folk er ett, uavhengig av hvilket kirkesamfunn eller kristent fellesskap de tilhører, ble en del av DNA-et for dem som vokste opp i Kristkirken.

Ed Silvoso

Et annet viktig kapittel var kontakten med den argentinsk-amerikanske evangelisten Ed Silvoso. Hans forkynnelse om bønn og evangelisering knyttet alminnelig arbeid sammen med tradisjonell kristen virksomhet på en måte som i norsk sammenheng førte tankene tilbake til Hans Nielsen Hauge.

Kanskje er det ingen som har inspirert Reidar mer enn nettopp Silvoso. Han formidlet et ønske om å se Guds rike utfolde seg på alle samfunnsområder.

Han ville se vanlige kristne mennesker bli utrustet til å tjene Gud i midt i hverdagen, og han traff den dypeste nerven i Reidars misjonshjerte: Ønsket om at det å bli kjent med Jesus Kristus ikke skulle være forbeholdt de få.

Pastoralnettet

På en menighetsplantingskonferanse i Vennesla i 2002 stod Paulsen sammen med Noralv Askeland fra Kristent Fellesskap på scenen for å fortelle om det som skjedde i Bergen.

Med profilerte kristenledere som daværende OKS-pastor Åge Åleskjær i salen trengte ikke Askeland og Paulsen å si så mye selv, de kunne vise frem forsiden av Bergens Tidende fra 13. oktober 2001. Der var det bilde av det som da het Pastoralnettet, i bønn. Overskriften lød kledelig ubeskjedent: «Bergen er utpekt av Gud».

Høsten 2001 kulminerte på sett og vis det felleskristne arbeidet da det ble arrangert økumenisk gudstjeneste i messehallen Arenum i Solheimsviken, et bygg som nå er revet.

Omtrent på denne tiden oppstod det også et noe usannsynlig vennskap mellom Paulsen og daværende pastor Enevald Flåten i menigheten som den gangen het Levende Ord. To mer ulike pastortyper skal man lete en stund etter. Men de fant tonen, og samarbeidet nært en tid. Blant annet talte de i hverandres menigheter.

Men utviklingen gikk ikke helt som håpet. Av ulike årsaker mistet det felleskristne arbeidet noe av sitt momentum. Men rett skal være rett: flere av dem som utgjorde kjernen i Pastoralnettet, fortsatte med sine ukentlige bønnemøter helt frem til nå de siste månedene, hvor Paulsens helsetilstand gjorde det umulig for ham å delta. Disse menneskene har vist en utholdenhet det står stor respekt av.

Gikk av i 2008

Paulsen gikk av som pastor og forlot eldsterådet da han fylte 70 år i 2008. På et av de siste eldstemøtene hvor han deltok, hjemme i Ibsensgate 91, vedtok vi å invitere to gjestetalere fra ganske ulike sammenhenger.

Den ene var den katolske presten Alois Brodersen fra St. Paul. Han har en fortid fra Bergen Frikirke. Den andre var daværende Livets Ord-pastor Ulf Ekman. Vedtaket ble fattet en del år før Ekman ble katolikk.

Dette spennet sier også noe om Reidar Paulsen. Han hadde ikke tenkt å bli katolikk, og hadde heller ikke tenkt å slutte seg til trosbevegelsen. Men han ville gjerne se etter gull der det var å finne. Også om det innebar å lete på uvante steder.

Sjenert

Av personlighetstype var Reidar litt sjenert. Hvis man ville snakke teologi, kunne man gjerne snakke lenge. Men mingling var neppe det han trivdes best med. Til gjengjeld er Astrid utstyrt med en solid dose av gjestfrihetens nådegave. Det har mange fått nye godt av.

I debatter kunne Reidar være tung på labben når det dro seg til. Det ble noen slike runder i Frikirken. Men bak den tidvis skarpe retorikken hadde han også et følelsesliv som ble mer preget av omstendighetene enn det man kunne se på utsiden.

Evnen til polemikk forble lenge intakt, men behovet for å delta i offentlig debatt avtok med årene.

Slutt på fkynnertjenesten

Etter nesten 50 år i Ibsensgate flyttet Astrid og Reidar inn i en nybygget leilighet i Svaneviksveien på Minde kort tid før pandemien traff oss. Det var en smerte for Reidar at helsemessige begrensninger gjorde ham ute av stand til å forkynne.

Til å begynne med var utfordringene primært fysiske. Men det går an å forkynne sittende. Etter hvert mistet stemmen noe av sin kraft. Da blir det vanskeligere. Med tiden ble det også vanskeligere å uttrykke seg.

Forventningen til Gud

To nylige minner til slutt: det var lett – og sterkt – å se begeistringen i Reidars øyne første gang han besøkte Kristkirkens nåværende lokaler i Slåtthaugveien 21. Her skulle nye kapitler i menighetens historie skrives. Her hadde menigheten fått et nytt og tjenlig bygg, velegnet for både store og små. Reidar fikk aldri vært på talerstolen i dette bygget, men også gjennom pandemien var han trofast til stede.

Et annet minne er fra et av de siste besøkene i Svaneviksveien. Da var taleevnen redusert, så han strevde med å få sagt det han hadde på hjertet. Men forventningen til Gud var intakt. Det var slett ikke en resignert mann som satt der i stolen. Visst var kroppen svekket. Men ånden var høyst levende.

Det var ikke bekymring, men frimodighet som preget innstillingen. I det lå det ingen virkelighetsfornektelse. Han visste at for hans egen del, var det meste av det han fikk gjort her på jorden allerede utført. Reidars forventninger var knyttet til en annen.

«Se, jeg gjør noe nytt»

Når Reidar Paulsen ikke lenger er blant oss, har det oppstått et tomrom som det blir vanskelig å fylle. Men jeg tror ikke han hadde hatt særlig mye sans for at vi andre skulle henfalle til nostalgi, eller for den saks skyld til mismot. Da ville han heller vist til profeten Jesajas ord; «Se, jeg gjør noe nytt».

Og han ville minnet om at vårt håp er satt til Gud. Reidar siterte gjerne bibelordet om «Han som var, og som er, og som kommer» - «og som kommer igjen», som han gjerne la til.

I dette perspektivet skal vi få leve videre, i takknemlighet over alt det gode Gud har gitt gjennom Reidar Paulsen. Fred over hans rike og gode minne.

For Kristkirkens ledelse,

Tarjei Gilje