Misforståelsen om KrFs abortstandpunkt

Det for så vidt ikke noe nytt at enkelte KrF-ere endrer syn på selvbestemt abort og går inn for å fjerne det rettsvernet for ufødt liv som det historisk sett har vært så viktig for partiet å kjempe for. Den aller første som gjorde det med tyngde, var tidligere KrFU-leder Kristin Aase. Hun foreslo allerede i 1989 overfor partiets sentralstyre at man en burde foreta en slik nyorientering.

Men forsøket hennes havarerte, og det skulle gå over et kvart århundre før et organ i partiet gikk inn for noe lignende. Først i 2016 vedtok et flertall på KrFUs landsmøte en støtte til selvbestemt abort. Det vedtaket ble imidlertid ikke stående i mer enn to år før aborttilhengerne igjen kom i mindretall i ungdomspartiet. Nå slår programmet deres fast at: «KrFU mener at dagens abortlov bør erstattes av en lov som også sikrer rettsvern for ufødt liv.»

I dag er det ikke fra ungdommen at ønsket om en abortpolitisk liberalisering kommer. Denne gangen er det faktisk et av de eldste medlemmene i KrFs avtroppende stortingsgruppe som fremmer et slikt krav. Torhild Bransdal sier til Vårt Land at «partiet må si at vi må akseptere den loven som er i dag».

KrF-nestor: Vi må akseptere dagens abortlov

Hun har tro på at en endring av abortstandpunktet kan få flere velgere til å stemme på KrF.

– Datteren min fortalte om mange småbarnsforeldre, som sa at de var kjempefornøyd med familiepolitikken vår, men de kunne ikke stemme KrF fordi vi ikke var tydelige om verken homofili eller abort, sier Bransdal som mener at velgerne egentlig ikke visste hva KrF mente om disse spørsmålene, «bare at vi var imot alt». Hun er redd folk tror at «vi skal ta vekk uke 12 og gå ned mot null igjen, som disse galimatias-kristne utenfor abortklinikker i USA», slik Bransdal formulerer det.

Selv om forslaget nå altså kommer fra en erfaren stortingsrepresentant, så synes vi heller ikke denne gang at det er noen god ide.

Etter vår mening var intervjuet med Bransdal faktisk ganske deprimerende lesning. I hennes resonnement glimrer kjernepunktet, det ufødte menneskets menneskeverd, totalt med sitt fravær. Ja, vi vet at enkelte synes man er en «galimatias-kristen» hvis man tillegger ufødt liv verdi. Mer overraskende er det at den typen uttrykk også benyttes av en stortingsrepresentant for Kristelig Folkeparti.

Så tror vi også at Bransdal forregner seg ganske kraftig hvis hun tror velgerne skal komme strømmende til KrF bare partiet skroter sitt syn i abortsaken. Datteren hennes har sikkert rett i at mange småbarnsforeldre liker KrFs familiepolitikk. Men derfra til å faktisk stemme på partiet, er faktisk en ganske lang vei. Da Knut Arild Hareide gikk i Pride-tog, førte ikke det akkurat til noen velgermarsj i KrFs retning. Sannheten er vel snarere at de som nå ønsker at KrF skal bli lik alle andre, uansett ikke kan tenke seg å stemme på dem.

Så tror vi Bransdal ikke helt har tatt inn over seg hvor viktig KrFs standpunkt i abortsaken faktisk er for oppslutningen om partiet. For i motsetning til de fleste andre politikkområder er dette et saksfelt der partiet virkelig skiller seg ut. Når man står der i valgavlukkets mørke og skal plukke stemmeseddel, så er det nok mange som tenker som så: KrF har kanskje ikke den mest geniale økonomiske politikken. De er muligens ikke best på samferdsel eller næringspolitikk. Men de er i hvert fall det eneste partiet som kjemper for de svakeste av de svake i vårt samfunn, de ufødte barna.

Etter vår mening er det heller grunn til å spørre om ikke mer fokus på dette temaet kunne fremskaffet de skarve 6000 stemmene partiet manglet for komme over sperregrensen. For det valget vi har bak oss var virkelig et skjebnevalg for det ufødte liv. For første gang siden 70-tallet stod saken høyt på den politiske dagsorden på grunn av Ap, SV, Rødt og Venstres nye programformuleringer om å utvide grensen for senabort. To av disse partiene vil faktisk utvide grensen for selvbestemt abort helt frem til fosteret er levedyktig utenfor livmoren.

KrF var klar i sin tale mot denne groteske abortutvidelsen og det skal partiets folk ha ros for. Men kanskje kunne man kjørt enda kraftigere på fordi det var så mye som stod på spill.

Og da mener vi ikke bare for partiet. Men for de ufødte.