Misforstått ønske om å skyve religiøse ut av offentligheten

I forrige uke kunne vi lese at Hamar kommune snur i saken om hvem som blir invitert til Frivillighetshelga om knappe to uker. Det vakte oppsikt at kommunen først inviterte med noen vesentlige forbeholdt. Arrangementet var nemlig ikke åpent for «organisasjoner med politisk, religiøst og/eller diskriminerende budskap.»

Her er det flere ting å reagere på, og flere har reagert. Heldigvis signaliserer ordfører Einar Busterud at dette nå blir endret.

Han beklager at religiøse aktører ble sidestilt med politiske. Busterud sier til Vårt Land at poenget med med Frivillihgetshelga skulle være en arena for å vise seg frem, ikke for å drive med agitasjon.

Man kan lure på hva de har tenkt, de som utformet den opprinnelige teksten. Det ser ut til å være et trekk ved vårt moderne samfunn at blant andre religiøse aktører må kjempe for sin naturlige plass i offentligheten. Dette står i åpenbar kontrast til både Norges historiske kristne identitet og ønsket om et livssynsåpent samfunn.

I noen tilfeller er det kanskje aktivister som står bak, i et høyst bevisst ønske om å skyve religion og religiøse aktører ut av offentligheten og over i det private. Andre ganger er det velmente, men forfeilede forsøk på å skape mangfoldige fellesarenaer hvor ingen skal kjenne seg utestengt.

For å kunne forholde seg konstruktivt til dette er det nødvendig for kristne å erkjenne at de selv bærer et historisk ansvar som bærere av et sterkt kulturelt hegemoni. Det finnes nok av eksempler på at det å ikke tro på Gud kunne føre til høyst praktiske og til dels dramatiske konsekvenser.

På den annen side må det også være mulig å forstå at det naturlige alternativet til en forestilling om prestestyre ikke er et religionsfritt samfunn, men et livssynsåpent samfunn.

Når man i et tilfelle som markeringen på Hamar signaliserer at religiøse aktører ikke hører hjemme, bidrar man til det motsatte av det som skulle være ønsket med en slik helg. I praksis sier man at vi vil feire mangfold, men det er vårt mangfold, ikke deres.

For realiteten er jo at ulike slags kristent arbeid utgjør en viktig del av livet til flere hundre tusen nordmenn. Det er et dårlig uttrykk for mangfold hvis dette ikke skal inviteres inn som en naturlig del av frivillighetsmarkeringer.

Det bidrar til å tegne et bilde av at det moderne norske samfunnet er mer religionsfiendtlig enn det strengt tatt er. Her må det være et politisk ansvar å bidra til å unngå slike misforståelser.

For en ting er å sørge for at lover og regler er slik de skal være. I tilfeller som på Hamar snakker vi antakelig mer om kultur og bevisstgjøring. Det kan være ellers kloke og velmenende mennesker som her foretok en uheldig og uklok vurdering.

Det er gledelig at ordføreren griper inn. Men det trengs mer enn en oppdatert invitasjon til Frivillighetshelga for å få etablert en felles forståelse av at det ikke er slik man legger til rette for mangfold.

Ingen av oss kan fullt ut gardere oss mot å bli eksponert for det vi ikke liker. Vi må tåle å se det vi ikke selv identifiserer oss med. Derfor er det positivt at også de delene av befolkningen på Hamar som selv ikke deltar i kristent arbeid, får se at det finnes og at det engasjerer mange mennesker.