Misjon der kristne kan glemme statsstøtte

Den årlige Unåddkonferansen representerer noe av det mest imponerende i Kristen-Norge. Misjonsengasjementet som kommer til uttrykk her er ikke basert på offentlig støtte eller heiarop fra kultureliten i de landene der misjonsarbeidet foregår. Men i år er så mange som 36 organisasjoner og menigheter med som arrangør. I overkant av 300 deltakere er ventet.

Da Yngvild Hofstad fra Ungdom i Oppdrag og Øystein Samnøen fra Norsk råd for misjon og evangelisering ønsket velkommen fredag formiddag, understreket de at målet med helgen ikke bare er å formidle inspirasjon. Unåddkonferansen er en strategikonferanse. Deltakerne møtes ikke bare for å ha det hyggelig sammen, men for å snakke om hvordan flere unådde kan få høre evangeliet om Jesus Kristus.

Dermed er ikke bare spørsmålet hvor mange som er til stede i Credokirkens lokaler, men vel så mye hvem de representerer og hvilke vurderinger og disponeringer som kan finne sted som følge av konferansen.

På konferansens nettsider uttrykker arrangørene glede over økt oppmerksomhet om unådde folkegrupper. Det er en etablert forståelse i misjonssammenheng at i størrelsesorden en prosent av pengene som blir samlet inn blant kristne går til unådde, og i størrelsesorden ti prosent av misjonærer blir sendt til unådde.

Det er forståelig når arrangørene skriver: «Med undring erkjenner vi at mye av misjonsoppdraget fortsatt ser ut til å stå igjen 2000 år etter at Jesus sendte disiplene av gårde.»

Også misjonsfolk er opptatt av tall og statistikk. Men dette er samtidig langt mer enn tall.

Deltakerne fikk også høre om en kristen familie i India, faktisk familien til en av talerne på konferansen, som så sent som natten før hadde opplevd å bli rundstjålet av tyver som overrumplet livvakten deres. For kort tid siden opplevde de også innbrudd i menighetslokalene.

Dette skal ha ført til økt interesse for kristen tro i nabolaget. Folk lurte på hva det var med disse kristne som gjorde at andre var ute etter dem.

Slik er hverdagen for mange kristne rundt i verden. Det er det nyttig for velfødde nordmenn med mange offentlige privilegier å bli minnet om.

En av helgens hovedtalere er amerikanske Duane Fraiser fra det som heter Joshua Project. For de fleste kristne er dette en relativt ukjent størrelse. Men de er en sentral aktør når det gjelder å få etablert data om status for internasjonal misjon.

Før Fraiser talte, sang forsamlingen Chris Tomlins «How great is our God». Det som var spesielt var at allsangen ikke ble ledet av et lovsangsteam, men av en Youtube-video. Og det var mer enn en nødløsning.

På videoen fikk vi nemlig høre sangen fremført både på spansk, portugisisk og engelsk, før den ble avsluttet på mandarin. Det ble en synliggjøring av at det kristne fellesskapet er internasjonalt, og at et land som Kina har blitt stadig viktigere i den verdensvide kirken.

Hos norske misjonsvenner er det en kjent sak at vi tidligere lå i verdenstoppen når det gjaldt antall utsendte misjonærer pr. innbygger i befolkningen som helhet. Men verden har forandret seg. I sitt innledningsforedrag fredag fortalte Duane Fraiser at viktige sendeland nå er Sør-Korea, Filippinene, Mongolia, Nigeria og Kina.

Denne listen er i seg selv tankevekkende. Misjonssambandet etablerte misjonsarbeid i Mongolia i 1994, for nesten 30 år siden. Fra et norsk perspektiv er altså dette vanligvis et land man sender misjonærer til. Nå er altså landet i verdenstoppen som sendenasjon.

Nigeria er på sjetteplass på Åpne Dørers liste over land hvor forfølgelsen av kristne er verst. Samtidig blir det altså sendt ut et stort antall misjonærer fra dette landet. Det sier noe om hvor mye troen betyr for mange kristne der.

Kina er også et land hvor det å leve ut sin kristne tro kan ha store personlige konsekvenser. Likevel blir altså mange misjonærer sendt ut fra dette enorme landet.

Igjen: Det er verdifullt for norske kristne å tenke over en virkelighet som skiller seg vesentlig fra den vi lever i. Disse misjonærene kan ikke basere seg på statsstøtte, for å si det forsiktig.

For ikke mer enn fem år siden var det fire organisasjoner som sto bak Unåddkonferansen, og antall deltakere lå rundt 50, kunne Glenn Tønnessen fra Troens Bevis fortelle fra podiet. Dermed er vekstkurven nokså bratt.

Tønnessen gledet seg også over en styrket enhet i Misjons-Norge. Der man tidligere «konkurrerte om de samme kronene», ser man hverandre nå mer som medarbeidere.

Duane Fraiser snakket om 7.400 unådde folkegrupper i verden, hvorav 1.200 befinner seg i India. Anslagsvis 3,4 milliarder mennesker befinner seg i disse gruppene.

Dette er voldsomme tall. Veien til måloppnåelse kan synes uendelig lang. Men det å gi seg i kast med vanskelige oppgaver er ikke noe nytt for Jesu disipler. Tvert imot.