Misjon – et kall til ubetinget kjærlighet

I Matteus 28, der vi finner den mest brukte misjonsbefalingen, sier Jesus: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.» Ulike generasjoner har forvaltet dette kallet på veldig forskjellige måter.

Mørke kapitler

I en fase var for eksempel misjon noe vi her i siviliserte Vesten brakte til usiviliserte land, som del av en allment akseptert og selvsagt kulturell overlegenhet. I kolonitiden kunne misjonen være tett knyttet til myndighetspersonene som representerte «herrefolket».

Enkeltpersoner og barn har også blitt ofret for at kallet skulle leves ut. Fram til 1952 ble det for eksempel satt igjen 177 barn på barnehjemmet Solbakken i Stavanger. De kunne bli der i over ti år, mens foreldrene var ute på misjonsmarken.

Selv om det garantert ble gjort mye godt, vil vi i dag umiddelbart gjenkjenne dette som åpenbare feil i tenkemåter og tilnærming til utførelsen av misjonsbefalingen. Men hva er egentlig den grunnleggende feilen som så altfor mange har gjentatt?

Kjærlighet i praksis

Jeg mener feilen var å glemme den ubetingede kjærligheten som ligger rett under overflaten i det kallet Jesus har gitt oss. Som kristne skal vi følge hele misjonsbefalingen, ikke gi oss etter en bekjennelse av tro, men også leve ut og lære bort disippelskap.

Det beste svaret jeg kan finne på hva vi skal lære nye disipler, er det Jesus selv sa er det viktigste i loven: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.» og «Du skal elske din neste som deg selv.»

«Do no harm»

Dersom vi skal leve dette ut i praksis, kan ikke misjonsaktiviteten i seg selv være skadelig. Innen internasjonalt bistandsarbeid har det siden 1990-tallet vært viktig å sikre at prosjekter og programmer «do no harm», altså at de ikke gjør noen skade. Dette må være et selvsagt og grunnleggende prinsipp også når vi driver misjonsarbeid.

Finansiell inkludering gir folk en sjanse

Heller ikke de utsendte selv skal rammes. Her mener jeg vi som arbeidsgivere har et særlig ansvar for å sette sikkerhet og helse høyest på prioriteringslista for dem vi sender ut i felt. Så mulige risikofaktorer er tenkt igjennom og vi har gjort det vi kan for å sikre at folka våre har det bra.

Diakonalt kall

Men Jesu kall om å lære mennesker å elske sin neste som oss selv krever også enda mer av oss enn bare det å ikke gjøre skade. Vi skal se folk i den motgangen og de utfordringene de opplever i livet her og nå, og at vi ikke bare bryr oss om deres sjel når livet en gang skal ta slutt.

Den norske kirke har definert at diakoni «uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet». Det er evangeliet i praksis, i form av aktiv handling på vegne av andre mennesker.

Grenser for oss selv

Dersom vi slik skal involvere oss i andre menneskers liv, så må vi også evne å sette grenser for oss selv. Vi må for eksempel evne å skape positiv forandring uten at de som får det bedre blir gjort til et offer, eller på ulike måter havner i en posisjon der de mister sin egen verdighet.

Fri til å velge

Den verdigheten kan vi for eksempel ivareta ved ikke bare å gi velferdstjenester selv, men også gjøre noe med de grunnleggende utfordringene som gjør at ikke lokale myndigheter evner å levere det de egentlig skal. Da kan vi skape aktive og sterke lokalsamfunn.

Handling for hverandre

Den mest effektive måten å lære på, også når det kommer til disippelskap, er å prøve selv. Derfor er frivillig innsats for andre mennesker en viktig del i mange av Misjonsalliansen sine prosjekter. Det gir en anledning til å leve ut kjærlighetsbudskapet i praksis, også for menneskene som er en del av de lokalsamfunnene vi jobber i.

Misjon er nemlig ikke oss og dem – det er vi. Vi, mennesker i verden. Misjon handler om å være der for – og se hverandre, med den samme ubetingede kjærligheten Gud har vist oss.

Frivillige gjør det mulig!