Kommentar
Misjon etter at vennene har blitt drept
Iblant lurer jeg på om vi egentlig har samme religion, vi i Vesten og de kristne som blir forfulgt for sin tro. Vi lever i så grunnleggende ulike virkeligheter. Det er så lang vei fra vår bekvemme hverdag med religionsfrihet til dem som vet at det å bli kristen er livsfarlig.
Denne helgen samles rundt 500 deltakere til årets Unåddkonferanse. Antall påmeldte har gått opp med rundt et par hundre fra tidligere år, og det er mange flere unge deltakere. Konferansen er i år flyttet fra Bergen til Stavanger.
Det er ikke mange år siden det var fire organisasjoner som stod bak konferansen og antall deltakere lå rundt 50. Dette fortalte Glenn Tønnesen fra Troens Bevis under fjorårets konferanse. Men han sa også at der man tidligere «konkurrerte om de samme kronene», forholder man seg nå mer som kolleger.
Årets konferanse skiller seg også fra de foregående ved at flere toppledere er til stede denne gangen. Tidligere hadde misjonsorganisasjonene hver sine misjonsfelt. Når arenaer som Unåddkonferansen nå også får en sterkere representasjon av ledere, kan den også være utgangspunkt for samarbeid om nye satsinger.
Nettopp samarbeid var også en hovedsak under årets Lausanne-kongress i Sør-Korea i september. Deltakerne ble oppfordret til å skrive under på en erklæring som nettopp handlet om at de ville samarbeide med andre kristne i utførelsen av misjonsbefalingen.
Det er nære bånd mellom misjonstenkningen i Lausanne-bevegelsen g den vi finner organisasjonen Joshua Project, som Unåddkonferansen henter data fra. Ifølge dem finnes det i dag 3,4 milliarder mennesker i gruppene unådde og minst nådde folkeslag.
En av konferansens hovedtalere representerer et av de landene i verden hvor evangeliet er aller minst utbredt, nemlig Somalia. Mer om ham straks.
I rapporten State of the great commission, som ble lansert i forkant av årets Lausanne-kongress, blir vi minnet om at det såkalte 10/40-vinduet fremdeles rommer mange av misjonens største utfordringer. Betegnelsen 10/40-vinduet ble lansert for et par tiår siden, med henvisning til området mellom den 10. og den 40. breddegrad. Den dag i dag er det her i finner flesteparten av verdens unådde folkeslag, hovedsakelig i Afrika og Asia.
Den klart største andelen av folkegruppene som ennå er ukjent med evangeliet, har muslimsk bakgrunn. I områdene der disse holder til er det ofte forbundet med stor risiko å drive kristen misjon. Derfor har blant andre Misjonssambandet i senere år ikke alltid kunnet fortelle hvor utsendingene deres faktisk arbeider.
For meg gjorde det uutslettelig inntrykk da en ung, kvinnelig utsending til et slikt område, under Misjonssambandets generalforsamling i 2015 stilte følgende ransakende og potensielt hjerteskjærende spørsmål: Hvis jeg forteller venninnen min om Jesus, utsetter jeg henne da for livsfare?
På mandag var det fakkeltog for forfulgte i Bergen. En av deltakerne var Aweis A. Ali, generalsekretær i Det somaliske bibelselskapet. Bare tenk på den yrkestittelen.
Det bor rundt 12-15 millioner mennesker i Somalia. Landet ligger som nummer to på Åpne Dørers liste over land med mest forfølgelse av kristne, bare slått av Nord-Korea. Åpne Dører anslår selv at antall kristne er noen hundre.
Kollega Bjørn Olav Hammerstad har skrevet et sterkt intervju med Ali, hvor han forteller om sin egen dramatiske historie. Både Hammerstad og jeg var torsdag til stede på et møte i regi av Åpne Dører i Bergen, hvor Ali fortalte litt av sin historie.
Jeg måtte stoppe opp litt da han sa noe som jeg kjente igjen fra studiene i misjonsvitenskap på NLA Høgskolen for snart 20 år siden. Dette er også faget Ali har tatt doktorgrad i. Han siterte kirkefaderen Tertullian som sa at «martyrenes blod er kirkens såkorn».
Men det er en stor og dramatisk forskjell. Både jeg og mange andre kan sitere dette utsagnet som en historisk interessant betraktning.
Ali har sett holdbarheten i det med sine egne øyne. Det er langt mer enn teori for ham. Han har opplevd at mange venner har blitt drept for sin tros skyld.
Under møtet hos Åpne Dører fortalte Ali at han skjelner mellom forfølgelse og folkemord. Bare det faktum at dette overhodet er en problemstilling, sier mye om hvor ulik horisontene våre er.
Kirken, mente han, kan ikke overleve et folkemord, altså en situasjon hvor alle eller nesten alle blir drept. Men den kan vokse igjen etterforfølgelse hvor kanskje 10-20 prosent av kirken blir borte. Det kan høres fromt ut, men det er blodig alvor.
Nåtiden lyder her som et ekko av historiens kristendomsforfølgelse. Men samtidig kunne også Ali vise en tankevekkende video av en imam i den somaliske utbryterrepublikken Somaliland, som under fredagsbønnen var drevet til tårer av fortvilelse. Hvorfor? Det var så mange som ble kristne blant dem. Hvordan skulle de forholde seg til dette?
Aweis A. Ali bekjenner seg til den samme Jesus Kristus som norske kristne gjør. Men arbeidet hans er vesentlig vanskeligere og farligere enn vårt. Vi har mer å lære av ham enn han har å lære av oss.
For deltakerne på årets Unåddkonferanse kan noen slike lærdommer føre til konkrete nye misjonssatsinger. I essens er det grunnen til at denne konferansen har stort potensial.