Misjon, krig og seksualitet i samme dokument? Det er helt på sin plass

På forhånd var jeg spent på hvor mye snakk det ville bli om kjønn og seksualitet på årets Lausanne-kongress i Sør-Korea. Når vi ser på den hjemlige kirkelige debatten, er denne tematikken nærmest altoppslukende.

Men de fleste Lausanne-deltakerne er nok grunnleggende enige i disse spørsmålene. Derfor har verken spørsmålet om hvor mange kjønn som finnes eller hvem som kan ha sex med hvem vært noe hovedtema i de mange talene som har blitt holdt.

Tematikken har likevel blitt omtalt fra talerstolen, og den blir også behandlet nokså utførlig i dokumentet «The Seoul statement», som ble lansert i forbindelse med oppstarten av kongressen.

Mange sider

Det blir produsert en anselig mengde dokumenter i Lausanne-sammenheng. Noen måneder før årets kongress kom den over 500 sider lange «The state of the great commission», status for misjonsbefalingen.

Så, på kongressens åpningsdag søndag, kom den vesentlig kortere, men likevel svært innholdsrike «The Seoul statement». Det blir mye lesing hvis man har ambisjoner om å holde seg a jour på det som blir skrevet i Lausanne-sammenheng. Men det skal godt gjøres å finne dokumenter med grundigere tenkning om kristen teologi og tjeneste enn det som kommer herfra.

Her tror jeg både frikirkelige og lavkirkelige, lutheranere og pinsevenner, mange i både Den norske kirke og også i tradisjonelle kirker, kan finne mye å sette pris på.

Helhetlig teologi

Det kanskje viktigste bidraget er at Lausanne tar sikte på å presentere en helhetlig teologi. De leverer tydelig tale, men nøyer seg ikke med enkle slagord eller fordummende forsøk på å late som om alt i verden er svart eller hvitt.

Alt dette skjer ut fra en dyp tillit Gud og til Bibelen, og med et sterkt ønske om at alle mennesker skal få høre evangeliet til frelse.

Derfor er det helt naturlig at innledningskapitlet omtaler evangeliet som den historien vi «lever og forteller». Det handler om ord, men det handler slett ikke bare om ord. Det handler om evangelisering, men det handler også om disippelgjøring. Og det ordet bør ikke være forbeholdt fromme andakter.

Trosopplæring

Faktisk er det et alvorlig anliggende i «State of the great commission» at mangelen på grundig trosopplæring bidrar til at troen i for liten grad har fått slå rot i unge mennesker. Dermed øker risikoen for at de gir etter for omgivelsenes press og går på kompromiss med, eller gir helt opp, den troen foreldrene deres har ønsket å gi dem del i.

I «The Seoul statement» blir mangelsykdommen omtalt som at kirken i for liten grad har hjulpet nye troende til å utvikle et «sant bibelsk verdensbilde». Det er en sørgelig, men svært viktig erkjennelse.

Med denne erkjennelsen følger også en mer grunnleggende bekjennelse av at kirkens største trusler ikke finnes på utsiden, men på innsiden av kirken. Det kan handle om politisk makt, om å ønske kulturell aksept og om denne verdens goder.

Alt dette kan føre til at kirken svikter sitt mandat til å være «Guds profetiske vitne i verden». I stedet risikerer kirken å bli et instrument for undertrykkelse, en deltaker i urettferdighet.

Kirken, krig og teknologi

Dokumentet inneholder avsnitt om både evangeliet, om bibelsyn og om kirkesyn. I tillegg inneholder det vektige og lesverdige avsnitt om hva det er å være menneske, om krig og konflikter og om teknologi. For teologi handler også om dette.

David Bennett, en av de øverste lederne i Lausanne-bevegelsen og en av dem som har skrevet «The Seoul Statement», forklarte på en pressekonferanse mandag at de har omtalt emner der de mener det trengs mer bibelsk klarhet.

Seksualitet er også omtalt i dokumentet fra Cape Town-kongressen i 2010, men nå ville de si mer om hva det betyr å være menneskelig og hvordan seksualiteten vår henger sammen med det å være skapt i Guds bilde.

Økt støtte til likekjønnet samliv

I en situasjon hvor støtten til likekjønnede ekteskap ifølge «The state of the great commission» går opp i alle deler av verden, er det nødvendig både for Lausanne-bevegelsen og andre å snakke om seksualitet i en større sammenheng.

Den sammenhengen gjør «The Seoul statement» etter mitt skjønn et rosverdig forsøk på å beskrive. Alt er ikke sagt med dette dokumentet, men jeg tror den som leser det vil kunne kjenne igjen mye kristent tankegods der.

Blant annet blir det tydeliggjort at mennesket grunnleggende er skapt til kvinne og mann og at begge disse er skapt i Guds bilde. Dokumentet uttrykker sorg overfor tanken om at individer skal definere sitt eget kjønn uten hensyn til hvordan vi er skapt. Dermed avviser man også tanken om kjønn som noe flytende.

Omstridt standpunkt

I løpet av svært kort tid har dette blitt et omstridt standpunkt. Men her ser vi også et eksempel på at teologi ikke bare handler om såkalt åndelige ting. God teologi er et forsøk på å beskrive selve livet, med et seriøst og solid kristent utgangspunkt.

Samtidig som dokumentet er klart i sine uttalelser om kjønn og seksualitet, er det det også tydelig i sin formaning til barmhjertighet og respekt overfor dem som på ulike måter strever med disse områdene i livet.

Som en naturlig følge av det ovennevnte, understreker «The Seoul statement» også ekteskapet som en paktsrelasjon mellom kvinne og mann. Denne blir omtalt som den eneste legitime konteksten for seksuelt samliv.

Som en naturlig følge uttrykker dokumentet også sorg overfor forsøk innen kirken på å definere likekjønnede forhold som bibelsk legitime ekteskap og at noen kirkesamfunn og menigheter har gitt etter for omgivelsenes krav ved å velsigne slike forhold.

Konservativt eller liberalt

Når vi leser disse formuleringene, kan det være nyttig å minne om at selv det som i Norge utgjør nokså konservative posisjoner i disse spørsmålene, i store deler av den internasjonale kirken, ikke minst mange av dem som er tilknyttet Lausanne-bevegelsen, antakelig vil bli betraktet som mer eller mindre unnvikende.

For eksempel var det flere deltakere på kongressen her i Sør-Korea som syntes at den engelske presten Vaughan Roberts, som jeg omtalte tirsdag, uttalte seg for forsiktig. Det sier noe om at tilnærmingen er ulik i ulike deler av verden.

Vi i Vesten kan slett ikke regne med at vår forståelse av hva som er vanlig, nødvendigvis blir retningsgivende i et slikt forum som Lausanne-kongressen.

Krig og konflikter

Senere i dokumentet finner vi også avsnitt om krig og konflikter. Lausanne-bevegelsen fortjener ros for å ikke overlate dette til liberale teologer. Hvis vi mener alvor med at det universelle menneskeverdet er gudgitt, kan ikke kirken overlate all politikk til politikerne.

Dokumentet påpeker med rette at samtidig som krigen i Ukraina og på Gaza (nå også Libanon) får mest oppmerksomhet i media, risikerer vi å glemme konfliktene i Syria, Myanmar, Sudan og Etiopia. For ikke å snakke om den fastlåste konflikten på den koreanske halvøy.

Alle disse er konflikter som angår mennesker med like mye verdi som dem i Ukraina, Gaza og Israel. Dokumentet uttrykker med rette beklagelse over at disse krigene ødelegger samfunn og fratar fremtidsutsikter for oppvoksende generasjoner.

Dette er en alvorlig kjensgjerning også om vi mener at en krig har et rettferdig utgangspunkt. «The Seoul Statement» påpeker med rette at kristne gjennom historien noen ganger både har støttet vold og og krig, men også tiet i møte med grov urett.

I Cape Town-erklæringen blir det vist til både rasisme og slaveri, Holocaust, apartheid, etnisk rensing, vold mellom kristne grupper, undertrykking av urfolk og kaster, politisk og etnisk vold, palestinsk lidelse og stammekrig.

Misbruk av teologi

I forlengelsen av dette peker dokumentet også på at de fleste moderne stater har innbyggere fra mange folkegrupper. Dette blir omtalt som en berikelse.

Samtidig står det også at «Både i Midtøsten og andre steder må kristne ledere arbeide for å korrigere teologiske feil som gir ideologisk legitimitet til urettferdig vold mot uskyldige sivile eller prøver å legitimere brudd på internasjonale menneskeretter» (min oversettelse).

I tillegg beklager Lausanne-bevegelsen at «noen kristne har sett til staten heller enn til evangeliet som nøkkelredskap for å realisere Guds planer for verden.

Så kommer det et avsnitt som kan mane til ettertanke i den politiske situasjonen i ulike land: «Dette får en særlig beklagelig form når det sammen med nasjonalisme – her definert som troen på at enhver stat skulle ha én nasjonal kultur og ingen annen – eller etnonasjonalisme – som er troen på at enhver etnisk gruppe skulle ha sin egen stat» (min oversettelse).

Dokumentet påpeker at ingen moderne stat, verken nå eller i fremtiden, kan påberope seg å være en slags spesialagent for Guds frelse.

Verdifull ressurs

I sum mener jeg «The Seoul statement» er en verdifull ressurs også for norske kristenledere. Det påberoper seg ikke å være mer enn det er, men de emnene som blir behandlet, blir behandlet på en ordentlig måte.

I tillegg kan dokumentets form tjene til inspirasjon for dem som ønsker å bidra til en solid trosoverføring fra generasjon til generasjon. Det er et gode at unge mennesker stiller spørsmål og ikke vil nøye seg med slagordpregede svar. Dokumenter som «The Seoul statement» bidrar til at samtalene om viktige spørsmål kan foregå på et mer åpent og gjennomtenkt grunnlag.