Misjon og disippelgjøring i det digitale Babylon

«–Kirken har ikke tatt den digitale tidsalderen på alvor, advarer forfattere i ny bok», stod det på forsiden til Dagen 12. september. Boken artikkelen viser til, er «Faith for Exiles», som undersøker hva som gjør at unge mennesker bevarer troen i et «digitalt Babylon». Hvis forfatterne har rett – noe jeg frykter at de har – er det på tide for kristne ledere å våkne opp. Til tross for hederlige unntak, lekker kristenheten i vesten som en sil.

Mennesker forlater troen og nye generasjoner vokser opp uten å ha en anelse om hvem Jesus er og hva kristen tro innebærer. Og vi, som Kristen-Norge, tar i alt for stor grad utgangspunkt i at vi befinner oss i «Jerusalem». Eller vi lengter tilbake til en tid da vi var der. Det er på tide å realitetsorientere seg.

Bakgrunnen for begrepet «digitalt Babylon» er historien om da israelsfolket – inkludert Daniel og hans venner – ble bortført fra Jerusalem til Babylon. De gikk fra en homogen, monoreligiøs kultur til et flerkulturelt og pluralistisk samfunn. Fra trygghet til usikkerhet. Fra kjente jødiske omgivelser til et land med fremmede guder og religiøse skikker.

På samme måte har det skjedd en forflytning i Vesten. Vi har gått fra en kristen majoritetskultur til et flerkulturelt og -religiøst samfunn. Og en av de sterkeste driverne for endringene er vår digitale mediehverdag. Her pushes et kommersialisert budskap av ulike verdier, verdensbilder og livssyn. Troslivet vårt rives og slites fra skjermer på alle kanter, som vil ha vår tid, prege våre holdninger og forme våre prioriteringer.

«Dype åndelige lengsler, som burde være omsorgsfullt pleid og dyktig dyrket, blir kvalt i hjel av «binge»-tv, altoppslukende spill og sosiale medier. (…) Teknologien og de opplyste rektanglene vi ser på hele tiden er ikke dårlig i og for seg selv. Men hvis vi ikke er årvåkne og målrettede, vil det digitale Babylons glitter og blitzing oppta våre dager så fullstendig, så vi aldri kommer i gang med å følge livets dypere spørsmål» (min overs.), skriver forfatterne David Kinnaman og Mark Matlock i boka.

Parallelt med «Faith for Exiles» og forskningen bak, publiserte Barna Group og World Vision undersøkelsen «The Connected Generation». Her har man spurt 15 000 personer mellom 18 og 35 år i 25 forskjellige land om deres mål, frykt, relasjoner, rutiner og tro. Funnene er interessante, om ikke sjokkerende:

Generasjon Y, eller millennials, er påkoblet, men ensomme. De er åndelig søkende. Forskerne skriver: «Det er en generell (og til tider overraskende) åpenhet for spiritualitet, religion og, i mange tilfeller, kirken.» Det er også en generasjon preget av angst og uro. Og de søker svar, men nesten halvparten av respondentene som har en kobling til kristen tro, opplever at kirken ikke gir svar på deres spørsmål.

Hvordan kan vi som kirke møte unge mennesker, generasjon y, slik at de får en sterk, levende og smittende tro, midt i det digitale Babylon? Det finnes ingen enkel oppskrift på det. Det krever målrettet og langsiktig arbeid der vi anerkjenner at vi lever i et digitalt Babylon. Og der må vi – som Daniel og vennene – praktisere vår dyrking av en levende Gud, selv når andre stemmer drar oss mot de digitale avgudene. Selv når det koster å tilbe Gud.

Vi må gjøre det sammen, som et fellesskap i en individualistisk tid. Vi må gjøre det med ekte liv, midt i de sosiale medienes glansbilder. Vi må gjøre det med forståelse for og kompetanse på tiden vi lever i, for lettvinne løsninger aksepteres ikke. Vi må gjøre det med en kjærlighet som gir, i et landskap av egoismens begjær. Vi må gjøre det med senkede skuldre, i en tid fylt av krav om suksess. Vi må gjøre det med en trygg identitet i Kristus, midt i en generasjon som jakter etter bekreftelser og hauger av likerklikk.

Jeg tror vi trenger en strategi med to bein (noe som gjør det lettere å bevege seg i en tid med kontinuerlig endring). For det første må vi være på de digitale arenaene som denne generasjonen er på, med et frigjørende budskap om Jesus og et kall til disippelskap.

Samtidig må vi utruste generasjonen til å bruke mediene på en måte som styrker deres etterfølgelse av Jesus. Vi lanserer nå Preach! som en liten, men forhåpentlig viktig, brikke i dette store puslespillet.

Kanskje kan vi se en oppvåkning i kristenheten i Vesten, slik at forskerne neste gang kan bli sitert på følgende: «Nå ser vi at kirken endelig har tatt misjon og disippelgjøring på alvor i en digital tid!»